Makt, normer og legitimitet : en analyse av forsvarsreformen som fenomen i internasjonal politikk

Denne oppgaven har til hensikt å belyse hvordan Forsvarsreformen, og norsk forsvarspolitikk, skapes i skjæringfeltet mellom internasjonal og nasjonal politikk. I den sammenhengen har oppgaven en empirisk ambisjon om å avdekke hvordan internasjonale og nasjonale påvirkningfaktorer, enkeltvis eller samlet, har bidratt til å gi Forsvarsreformen sin distinkte karakter. Fordi både nasjonale og internasjonale forhold tilskrives betydning, har oppgaven også en teoretisk ambisjon om å åpne opp den svarte boksen i internasjonal politikk, og være et empirisk bidrag i teoridebatten i IP. Oppgavens teoretiske rammeverk tar utgangspunkt i motsetningene mellom rasjonalistisk og konstruktivistisk teori. Klassisk realisme og moderat konstruktivisme etableres i den anledning som sikkerhetspolitiske analyseverktøy, som forklarer fenomener i internasjonal politikk med referanse til henholdsvis makt og internasjonale normer. I tillegg etableres det et aktørteoretisk rammeverk som beveger seg innenfor en nasjonal kontekst og som ser legitmitet som den sentrale mekanisme. Analysen er således tredelt, og basert på å identifisere hvordan Forsvarsreformen påvirkes av forhold innenfor det teoretiske paradigme. I den forbindelse avdekkes at makt og sikkerhet er reformens viktigste uttalte målsetninger. Imidlertid eksisterer det parallelt en underliggende målsetning om størst mulig tilpasning til NATO. Denne skyldes delvis et verdifellesskap i alliansen, men også et ønske innenfor Regjeringen om å ivareta norsk legitimitet internasjonalt. Videre kommer det til uttrykk et todimensjonalt, dynamisk trusselbilde. På den ene siden anerkjennes, og inkorporeres, nye trusler og utfordringer i forståelsen av sikkerhet på generelt grunnlag. På den annen side opprettholdes Russland som den viktigste trusseldimensjonen for norsk sikkerhet. Den todimensjonalitet som gjennomsyrer Forsvarsreformen, og norsk forsvarspolitikk, fører til forståelse av at fagfeltet er preget av nasjonale motsetninger og debatt. Den siste delen av analysen identifiserer derfor hvordan nasjonale aktører innenfor Regjeringen, på Stortinget, i den fagmilitære organisasjoner, samt eksternt forholder seg ulikt til internasjonale normer og påvirkningsfaktorer på grunnlag av konkurrerende legitimitetsbehov, ulike mentale forståelsesrammer og maktstrukturer innenfor den enkelte arena aktørene opptrer, mellom arenaene, og i forholdet mellom den enkelte arena og eksterne arenaer. Dermed skapes norsk forsvarspolitikk på grunnlag av "ytre påtrykk og indre handlingsrom". Dette har imidlertid også viktige teoretiske implikasjoner. De enkelte teoretiske retningene kan enkeltvis forklare viktige deler av reformen, samtidig som det er åpenbart at de må ses i sammenheng for en mest mulig adekvat forståelse. Oppgaven avdekker dermed også betydningen av å bevege seg på tvers av analysenivåer, og trekke veksler på nasjonale faktorer i forklaringen av staters politiske atferd