Fri bevegelighet for advokater og advokattjenester

Temaet for denne avhandlingen er innholdet og omfanget av den rett advokater fra én EØS-stat har til å praktisere som advokat i en annen EØS-stat enn den hvor vedkommende oppnådde sin utøvelsesrett. Kravene for å kunne praktisere som advokat i Europa er ikke harmonisert på fellesskapsnivå, og vil variere fra stat til stat. Problemer oppstår når advokater har utdannet seg og oppnådd advokattittel i én EØS-stat, men ønsker å praktisere i en annen. Hvordan kan man praktisere i en stat når man ikke er utdannet innenfor denne statens rettssystem og ikke har kunnskap om dens nasjonale lovgivning? Formålet med denne fremstillingen er å avklare hvilke tiltak som er innført for å utjevne disse forskjellene, slik at advokater kan benytte seg av sin frie bevegelighet. Fremstillingen behandler advokattjenestedirektivet 77/249/EØF, advokatdirektivet 98/5/EF og det nye kvalifikasjonsdirektivet 2005/36/EF. Reglene tar for seg henholdsvis advokaters rettigheter som tjenesteytere, som arbeidstakere og etablerere og i tilfeller hvor advokaten ønsker å bli et fullverdig medlem av en annen EØS-stats advokatprofesjon. I tillegg tar oppgaven opp forholdet til det nye tjenestedirektivet 2006/123/EF. Hensikten er å se hvilken (eventuell) innvirkning direktivet har på advokaters rett til å yte tjenester på midlertidig og permanent basis i en annen EØS-stat