Under røde faner: om arbeideridrett og politisk idrettsestetikk

Arbeidernes Idrettsforbund fikk en kort historie, fra stiftelsen i 1924, til det ble vedtatt sammenslått med Norges Landsforbund for Idrett i det okkuperte Norge i 1940. Den formelle samlingen i Norges Idrettsforbund skjedde i 1946. Arbeideridrettsmennene var idrettens birkebeinere, het det i Arbeideridrett, forbundets blad som kom ut i periodene 1926–30 og 1933–34. «Arbeideridretten blev grunnlagt av medlemmer og lag som det borgerlige forbund ikke ønsket å få – som truet deres privilegerte stilling. […] Vi har intet å lære av de borgerlige, vi har valgt vår egen vei, vår egen linje og skapt vår egen organisasjon.»2 «Ungdommen tok saken i egne hender og se hvad disse hender skapte!,» skrev Aksel Zachariassen begeistret. Slik var myten om arbeideridretten. Den trivdes på solfylte propagandadager, ble bevisst utformet av Rolf Hofmo i hans pamfletter Idrett og politikk fra 1933 og den noe omarbeidede Folkeidrett. Borgerlig idrett. Arbeideridrett fra 1937, og ble endelig opphøyd i Petter Larsens historie om Arbeidernes Idrettsforbund fra 1979: Med AIF-stjerna på brystet. Som myter flest var den ikke uten grunnlag i virkeligheten. Det er riktig at nye lag og medlemmer kunne ha vanskelig for å få innpass, ikke minst i Fotballforbundet. Et hovedproblem var at det ble for mange lag og medlemmer på et begrenset antall baner. Senere storheter i norsk fotball som Rosenborg og Vålerenga var blant dem som måtte vente for å komme innenfor; de ble riktignok aldri medlemmer av AIF