Fra sivil makt til felles militære kapabiliteter? : en analyse av den europeiske union som kollektiv forsvarspolitisk aktør i lys av Maastricht- traktaten

Fra sivil makt til felles militær kapabiliteter? En analyse av Den europeiske union som kollektiv forsvarspolitisk aktør i lys av Maastricht-traktaten. Denne oppgaven er en analyse av i hvilken grad implementeringen av første fase av Maastricht-traktaten (desember 1991-juni 1997), og vedtaket om å utvikle en "felles forsvarspolitikk" i tilknytning til Den europeiske unions felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP), har medført at EU har etablert en evne til å opptre som en kollektiv forsvarspolitisk aktør på den internasjonale arena. Det teoretiske hovedinstrumentet for analysen er et begrepsskjema som er utarbeidet av Gunnar Sjøstedt. Dette begrepsskjemaet tar utgangspunkt i et konsept om "aktørkapabilitet", og benytter EU-planet som analysenivå. Aktørkapabilitet sikter til EU-landenes evne til å opptre enhetlig i forhold til andre aktører i det internasjonale system, og består av to komponenter; "strukturelle betingelser" og "aktøratferd". I utgangspunktet antas EU å kunne utvikle en relativt høy grad av aktørkapabilitet uten å tilegne seg kapabiliteter for militær maktbruk. Sjøstedts diagnoseseskjema er imidlertid her tilpasset for spesielt å analysere i hvilken grad medlemslandene har tilført EU forsvarspolitisk aktørkapabilitet. I tillegg til å fungere som et diagnoseinstrument blir begrepet aktørkapabilitet anvendt som avhengig variabel for å analysere EUs (EFs) tidligere egenskaper som kollektiv sikkerhetspolitisk aktør. Funnene i analysen viser på at EU gjennom implementeringen av den første fasen av Maastricht-traktaten i liten grad har etablert et strukturelt grunnlag for å kunne utøve kollektiv forsvarspolitisk aktøratferd. Vedtakene om en felles forsvarspolitikk har vært preget av mangelen på konkrete målsetninger og eksplisitte forsvarspolitiske forpliktelser medlemslandene imellom. Forsvarspolitiske beslutninger har måttet bli fattet på bakgrunn av et enstemmighetsprinsipp, og fordret at Den vesteuropeiske union (VEU) skal utforme slike vedtak nærmere og iverksette dem. De formelle koblingene og den praktiske arbeidsfordelingen mellom EU og VEU har likeså vært uklart formulert, og VEU operasjonelle ressurser for militær handling har vært begrenset. I den foreliggende oppgaven argumenteres det videre for at kollektiv aktøratferd innenfor rammene av EU ikke kun er betinget av Unionens organisasjonsmessige grunnlag. De enkelte medlemslandene og eksterne politiske aktører må også anerkjenne EU som en kollektiv enhet, og etablere en noenlunde sammenfallende oppfatning av EUs eksterne rolle. En forsvarspolitisk identitet knyttet til Den europeiske union vil innebære at medlemslandene i EU utviser politisk vilje til å koordinere nasjonale militærpolitiske posisjoner og praktisk politikk innenfor rammene av FUSP, og at aktører utenfor Unionen samtidig behandler EU som en selvstendig sikkerhets- og forsvarspolitisk aktør på den internasjonale arena og i mindre grad som en samling enkeltstater. Analysen konkluderer med at EUs fremtidige muligheter for å kunne innta en sentral forsvarspolitisk rolle på den internasjonale arena vil være betinget av at det strukturelle grunnlaget videreutvikles og at EU tilkjennes en klarere sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet