Er NAV-reformens målsetting om å få flere sosialklienter ut i arbeid og aktivitet en realistisk målsetting?

Den 1. Juli 2006 fikk vi en ny arbeids- og velferdsforvaltning, NAV. NAV er en sammenslåing av sosialetaten, trygdeetaten og Aetat. Formålet med NAV-reformen er å få flere i arbeid og aktivitet, gjøre det enklere for brukerne og tilpasse forvaltningen til brukernes behov, samt få en helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning. Den erfaring vi sitter inne med i dag når det gjelder å få stønadsmottakere og da spesielt langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp ut i arbeid, tilsier at dette er meget vanskelig. Ikke bare er det meget vanskelig, men vi har ingen kilder som viser at vi har funnet en løsning på hvordan vi skal få dette til. Det betyr ikke at vi ikke har kilder som viser hva som kan gjøres for å bedre livssituasjonen til den enkelte stønadsmottaker,samt hvordan vi kan forbedre sosialtjenestens virksomhet. Men det er lite i disse kildene som gir grunnlag for å slå fast,at arbeid er veien å gå for stønadsmottakere av økonomisk sosialhjelp. Dette er vel heller ingen overraskelse når vi vet hva som er begrunnelsen til at NAV-reformen har som målsetting å få flere stønadsmottakere av økonomisk sosialhjelp ut i arbeid. Bakgrunnen for denne målsettingen må først og fremst søkes i økonomiske hensyn, og ikke av hensyn til hva som er det beste for den enkelte sosialklient. På bakgrunn av dette stiller jeg følgende spørsmål: Er NAV-reformens målsetting om å få flere stønadsmottakere av økonomisk sosialhjelp ut i arbeid og aktivitet en realistisk målsetting