Offisersutdanningen inn i den postmoderne tid.

I denne oppgaven har jeg tatt utgangspunkt i sentrale stortingsdokumenter fra slutten av 1990-tallet og frem til 2004. Gjennom en analyse av disse dokumentene har jeg identifisert politiske utviklingstrekk for det norske Forsvaret med fokus på Hæren. Disse utviklingstrekkene er deretter vurdert i forhold til fagplanene ved Hærens Krigsskole i perioden 1999-2005. Hensikten har vært å identifisere om de samme utviklingstrekkene er gjort gjeldende for KS1-utdanningen. Jeg har intervjuet 17 respondenter som alle var kadetter ved Krigsskolen i perioden 1999-2005. Med bakgrunn i de politiske utviklingstrekk og respondentenes uttalelser har jeg analysert hvordan KS1 har tilpasset seg en overgang fra et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar. Problemstilling for oppgaven er: Hvordan har Krigsskolen tilpasset utdanningen av troppssjefer i forhold til et nytt operasjonsmiljø og hvordan oppfattes relevansen av utdanningen av tidligere kadetter? Oppgaven analyserer utviklingen av offiseren gjennom tre faktorer: offisersrollen i endring, 2) offisersutdanningen og 3) KS-utdanningen og lederrollen. Det sentrale i min oppgave er å undersøke om troppssjefene i Hæren er forberedt faglig og mentalt på å takle de oppgavene man vil kunne stå over for i et internasjonalt operasjonsmiljø. For de KS-kullene som er undersøkt er 2 det kun små justeringer i undervisningsplanene mellom 1999 og 2005, noe som kan indikere en manglende tilpasning av utdanningen til de forhold man skal utdanne for. Respondentene uttaler at mye av undervisningen, spesielt i hovedfaget taktikk, ikke var relatert til det som Hæren utdanner avdelingene i. Spranget fra kadett til troppssjef ble derfor unødvendig stort i deres øyne. I tillegg etterlyser respondentene større individuell oppfølgning for personlig utvikling i både skolesituasjon og lederrollen. Respondentenes uttalelser om KS etterlater et inntrykk av en utdanningsinstitusjon som i for stor grad har et internt fokus. De etterlyser større kontakt med Hærens avdelinger for å utveksle erfaringer og behov. Videre etterlyser de større grad av samarbeid med andre aktører for å plassere de militære oppgavene i en større sammenheng. En etterlysning som også politiske myndigheter har beskrevet i stortingsdokumentene gjennom hele perioden som er undersøkt. De funn som er gjort kan tyde på at KS i for liten grad har utviklet seg i takt med de politiske utviklingstrekkene