Ørreten i Åseral i Mandalsvasdraget - et historisk tilbakeblikk etter tiår med sur nedbør og reguleringsinngrep

Hesthagen, T. 2019. Ørreten i Åseral i Mandalsvassdraget – et historisk tilbakeblikk etter tiår med sur nedbør og reguleringsinngrep. NINA Rapport 1718. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten gir en historisk gjennomgang av utviklingen hos ørretbestandene i innsjøer i Åseral kommune i øvre deler av Mandalsvassdraget, sett i forhold til forsuring og reguleringsinngrep. Ørreten i området ble rammet av sur nedbør allerede på slutten av 1800-tallet. I 1930-åra ble de første innsjøene i vassdraget regulert. Utbyggingen fortsatte fram til 1985, og totalt er det etablert åtte reguleringsmagasiner. Nåvatn og Skjerkevatn ble slått sammen til ett magasin i 2018. I fire av disse magasinene inngår flere lokaliteter, og totalt er 19 innsjøer regulert eller neddemt. I tillegg er fem nedenforliggende innsjøer påvirket av reguleringene i form av redusert vanngjennomstrømning. Tidlig på 1900-tallet ble det opplyst at ørreten i mange tidligere fiskerike vatn i høyereliggende strøk av Åseral hadde avtatt og endog forsvunnet. Både Huitfeldt-Kaas og Knut Dahl foretok fiskebiologiske undersøkelser på den tiden. De første pH-målingene ble foretatt i Skjerkegreina i 1932, og viste verdier på 5,3-5,4. Da hadde ørreten gått tapt eller var i ferd med å forsvinne i flere innsjøer i dette området. På 1950-tallet lå pH i Logna-greina og i Ørevatn på 4,95- 5,05. I par tiår seinere var alle regulerte eller reguleringspåvirkete innsjøer kronisk sure med pH 4,6-4,9. På slutten av 1960-tallet og fram til første del av 1970-tallet ble det satt ut ørretyngel i alle regulerte innsjøer i Åseral. I 1973 opphørte utsettingene i mange av de høyereliggende magasinene. Forsuringen gjorde at settefisken ikke lenger overlevde. De fleste stedegne ørretstammene i disse innsjøene hadde også gått tapt. I en periode var derfor mange av magasinene i øvre deler av Mandalsvassdraget fisketomme. I 1982 ble det satt i gang utsettinger av bekkerøye i Lognavatn og Svartevatn, og tre år seinere de utvidet til å omfatte ytterligere åtte lokaliteter. Det tålte bedre det sure vann, og i noen av innsjøene ga dette opphav til et godt fiske (Store Kvernevatn, Stegil og Nåvatn). Fra og med 2005 var det ikke lenger lov å sette ut bekkerøye fordi den er en fremmed fiskeart. Bekkerøye finnes fortsatt i noen lokaliteter i vassdraget. Utover på 2000-tallet ble bekkerøya etter hvert erstattet av énsomrig ørret i alle de regulerte innsjøene i Åseral. Stamfisken ble hentet fra Sandvassbekken nedstrøms Juvatn, der den stedegne ørretbestanden overlevde den verste forsuringsperioden. Motivasjonen for å ta opp igjen ørretutsettingene var at vannkvaliteten hadde bedret seg betraktelig i seinere år. I tillegg var det altså ikke lenger tillatt å sette ut bekkerøye. Settefisken slo nå godt til, og førte til en rask be-standsøkning i de fleste magasiner. Flere steder har den også reprodusert og gitt opphav til nye ørretstammer. I seinere år har utsettingene blitt trappet ned i flere magasiner, og noen steder er de avsluttet. I Storevatn og Stegil er det fortsatt behov for utsettinger fordi gytebekkene ble ned-demt ved reguleringene eller har dårlig kvalitet. I Store Kvernevatn er trolig den naturlige rekrutteringen også begrenset. Ørreten i de fleste regulerte innsjøene i Åseral er småvokst eller har en middels størrelse. Den blir derfor ikke vurdert som særlig attraktiv blant fiskere og blir i liten grad beskattet. Dette var også bestandssituasjonen i flere innsjøer før regulering og den sure nedbøren gjorde seg gjeldene