Tiltaksrettet kartlegging av sjøørretvassdrag i Driva nedenfor fiskesperra

Havn, T.B., Ulvan, E.M, Solem, Ø., Puffer, M. & Bækkelie, K.A.E. 2020. Tiltaksrettet kartlegging av sjøørretvassdrag i Driva nedenfor fiskesperra. NINA Rapport 1788. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2019 ble det foretatt undersøkelser i 14 små og store sidevassdrag til Driva nedenfor fiskesperra. Standard ungfiskundersøkelser, registrering av inngrep og generell problemkartlegging hadde hovedfokus. Formålet med undersøkelsen var å få et inntrykk av bekkenes potensial for sjøørretproduksjon og så langt det lot seg gjøre komme med kostnadseffektive forslag for å bedre forholdene for fisk. Resultatene presenteres for hvert enkelt sidevassdrag. Som forventet dominerte sjøørret i fangstene fra det elektriske fisket, og ungfisk av laks ble bare påvist i sju av de 14 sidevassdragene. Generelt ble det registrert lave tettheter av ungfisk, selv om enkelte bekker hadde tilfredsstillende tettheter. De lave tetthetene kan både skyldes naturlige forhold og inngrep i de enkelte sidevassdragene, men i noen tilfeller kan den generelt lave sjø-ørretbestanden i Drivavassdraget være en like god forklaring. Ungfiskundersøkelser i hovedelva og en gytefisktelling i 2019 viser at sjøørretbestanden i Driva er på et historisk bunnivå. Store deler av de undersøkte sidevassdragene var påvirket av menneskelig aktivitet, og få strekninger fremsto som ved naturtilstand. De mest typiske inngrepene var reduksjon av habitatkvaliteten forårsaket av utretting av bekkeløpet og fjerning av kantvegetasjon i forbindelse med jord-bruk eller veibygging. Dette kan føre til erosjon og tilførsel av finstoff til bekken som overgår vassdragets selvrensingsevne. Mange av de undersøkte sidevassdragene var preget av mye sand og silt, noe som reduserer kvaliteten på gyte- og oppvekstforholdene. Utretting og fjerning av svinger i et naturlig bekkeløp reduserer dessuten også den totale anadrome strekningen, samtidig som bekkeløpet blir mer uniformt i form av at små kulper i elvesvingene forsvinner. Slike dypere partier er spesielt viktige i bekker som lett blir påvirket av perioder med tørke. Sidevassdragene passerte ofte under mange veier, via kulverter eller under bruer. Mange av kulvertene var lagt ned i bekken, og mange bruer hadde også naturlig elvebunn, slik at det er lettere for fisk å passere. Likevel var det noen sidevassdrag som har en kortere anadrom strekning enn opprinnelig på grunn av menneskeskapte vandringsbarrierer. Noen kulverter kan dessuten være vanskelig å passere for oppvandrende fisk på enkelte vannføringer, og flere kulverter i en bekk kan virke kumulativt og stoppe oppvandring, selv om ingen av kulvertene i seg selv er absolutte vandringsbarrierer. Basert på befaringene i de 14 sidevassdragene ble dagens anadrome strekning for alle bekkene samlet vurdert til å være omtrent 13 km. Anadrom strekning varierte fra snaue 200 m i Fagerbekken til 2,2 km i det store sidevassdraget Grøa. På grunn av Sunndalens utforming, med stupbratte fjellsider og en relativt smal dal, er bekkene nedenfor fiskesperra korte, og substratstørrelsen i bekken øker raskt med meter over havet. En typisk bekk i Driva har dermed en ganske kort anadrom strekning og et lavere produksjonsareal sammenlignet med mange bekker med lengre laks- og sjøørretførende strekninger i vassdrag med slakere topografi, slik som for eksempel i Gaula- og Orklavassdraget. Til tross for sine relativt korte lakseførende strekninger bør viktigheten av sidevassdragene i Driva likevel ikke undervurderes. Slike sidevassdrag er ofte viktige gyte- og oppvekstområder for sjøørret, og de fungerer også som en sikkerhetsventil hvis noe skulle skje i hovedelva, for eksempel ved forurensing