Hvordan kan man identifisere metarefleksjon i livshistorier skrevet i en behandlingskontekst ved Vita-avdelingen, Modum Bad, og kan det ses noen endringer i metarefleksjon underveis i skriveprosessen?

Formålet med prosjektet er å klargjøre livshistoriens og metarefleksjonens betydning for identitetsdanning og meningsskaping hos barn og unge i dagens moderne samfunn, med tanke på pedagogisk livshistoriearbeid. Jeg har valgt å ta utgangspunkt i livshistorier som er skrevet av tidligere pasienter ved Vita-avdelingen på Modum Bad Klinikken. Gjennom å formidle fortellinger får individet mulighet til å opparbeide seg narrativ kunnskap, det vil si hvorfor fortellinger oppstår, hvor de opptrer, og hvordan egne og andres fortellinger påvirker deres selvidentitet og deres syn på den kulturen og det samfunnet de er en del av. Metarefleksjon spiller en sentral rolle i utviklingen av dette. Denne formen for mental bevissthet handler om å tenke over hvordan man tenker, og på bakgrunn av dette opparbeide seg evne til å endre et negativt tanke- og reaksjonsmønster. I pedagogisk livshistoriearbeid med barn og unge kan det være formålstjenlig med en narrativ tilnærming der man vektlegger utvikling av metarefleksjon. Dette vil kreve en faglig og praktisk tilrettelegging i forhold til individets alder og problematikk. Disse faktorene vil utgjøre en sentral del av den konteksten livshistoriene blir produsert innenfor. Vi mennesker opererer ikke på egenhånd når vi søker mening. Som Jerome Bruner (1997) påpeker, er det kulturen som gir oss redskaper, det vil si teknikker og prosedyrer, som hjelper oss med å organisere og forstå verden rundt oss. Kulturen former oss og gjør det samtidig mulig for den individuelle bevissthet og fungere. Det å lære og det å tenke er alltid situert innenfor kulturelle rammer. Bruner (1996) hevder også at skolen i seg selv er en kultur, og ikke bare en forberedelse eller oppvarming til den kulturen elevene møter utenfor institusjonen. Innenfor denne forståelsen anses kunnskap som en konstruksjon av selvet og verden, der vi anvender narrativer til å konstruere virkeligheten. Vi skaper dermed fortellinger i et samspill med kontekst og kultur, og ikke som en isolert del av oss selv. Vår opplevelse av den sosiale verden vi opptrer i skaper vår selvoppfattelse, men vår selvoppfattelse skaper også vår opplevelse av verden (Bruner 1996). Det Bruner her er inne på, tilsier at vi hele tiden skaper nye fortellinger om oss selv og verden rundt oss i samspill med våre omgivelser. De ulike kontekster vi ferdes i og agerer innenfor, som for eksempel familie, venner, skolen, nærmiljøet og samfunnet, spiller en avgjørende rolle i utviklingen av vår selvforståelse og i vår søken etter å sette livet vårt inn i en meningsfull sammenheng. Bruner (1996) slår også til orde for at en mer "dyptpløyende undersøkelse av narrative strukturer kan hjelpe barn og ung til å forstå de historiene de konstruerer om sin verden" (op.cit p.115). Hensikten med en slik undersøkelse vil være "å opprettholde et tolkende fellesskap og en demokratisk kultur" (op.cit p.115). Ved å opparbeide seg kunnskap om fortellingens rolle innenfor det samfunn og den verden de lever i, mener han med andre ord at individet kan bli bedre i stand til å forstå hvordan det skaper sin egen virkelighet. Han eller hun kan både bli bevisst sin egen selvforståelse, og sin egen tolkning av seg selv innenfor ulike, kulturelle kontekster. Men hva slags samfunn er det vi må forholde oss til i dag, og hva kreves det av oss dersom vi skal utvikle oss til å bli en del av det Bruner kaller et tolkende fellesskap og en demokratisk kultur? Lars Qvortrup (2001)1 definerer dagens samfunn som et hyperkomplekst, sosialt system der grunnvilkåret er kommunikasjon, hovedutfordringen er kompleksitet og målet er kompleksitetshåndtering. For å kunne håndtere denne kompleksiteten, må vi opprette en midlertidig balanse. Spørsmålet blir da hvordan vi kan opptre som kompetente individer i dagens samfunn, og samtidig ivareta vår egenidentitet og skape oss et liv som kjennes meningsfullt. Som Qvortrup er inne på, er vår evne til kommunikasjon avgjørende - ikke bare kommunikasjon med våre omgivelser, men også med oss selv. Samtidig bør vi ha kunnskap om vår egen plass i verden og hvordan omverdenen påvirker vår selvoppfattelse, slik at vi evner å velge et livsløp som er til det beste for oss selv. Vår selvoppfattelse handler om det som Anthony Giddens (1991) kaller selvidentitet. Vår selvidentitet forutsetter en refleksiv bevissthet, det vil si vår evne til å observere oss selv i forskjellige kontekster fra et utenfra-perspektiv, og ta stilling til hva vi tenker, føler og gjør i øyeblikket. Selvidentitet er ikke en medfødt egenskap, eller noe vi oppnår gjennom våre handlinger. Den er det som kontinuerlig skaper, vedlikeholder og rekonstruerer vår selvoppfattelse, når vi reflekterer over ulike former for input. Selvidentitet er et refleksivt og kontinuerlig prosjekt vi selv er ansvarlige for. Som et kontinuerlig fenomen forutsetter selvidentitet et narrativ, en fortelling. For å opprettholde en integrert selvoppfattelse anbefaler Giddens (ibid.) at man arbeider med sin livshistorie, forstått som en fortolkende selvbiografi formidlet av individet den angår. Livshistorien utgjør selve kjernen av selvidentitet i det moderne sosiale liv, og som andre formaliserte narrativer må livshistorien arbeides med. Vi kan konkludere med at fortellingen spiller en vesentlig rolle i utviklingen av vår selvidentitet og vår fortolkning av omverdenen. Livshistoriearbeid kan bidra til økt forståelse av hvordan vi skaper vår egen virkelighet gjennom de historier vi forteller