Naturfaglig evaluering av norske verneområder. Verneområdenes funksjon som økologisk nettverk og toleranse for klimaendringer

Framstad, E., Blumentrath, S., Erikstad, L. & Bakkestuen, V. 2012. Naturfaglig evaluering av norske verneområder. Verneområdenes funksjon som økologisk nettverk og toleranse for klimaendringer. – NINA Rapport 888. 126 s. Norske verneområder ble evaluert i forhold til målsettingene med vernet i 2009. I denne rapporten utdyper vi evalueringen av norske verneområder på to områder: (1) hvordan verneområdene fungerer som et økologisk nettverk og (2) hvor robuste de vil være overfor framtidige klimaendringer. Disse funksjonene for verneområdene vil være viktige for å bedømme hvordan verneområdene oppfyller målsettingene for vernet, bl.a. deres evne til å ta vare på viktige arter, naturtyper og økologiske funksjoner, ikke minst i et endret klima. Utgangspunktet for evalueringen er de samme norske verneområdene som i evalueringen fra 2009: Alle områder i Norge vedtatt vernet etter naturvern/naturmangfoldloven (utenom arktiske og rent marine verneområder), samt områder som var kommet langt i formell behandling for vern somme-ren 2009. Til sammen utgjør dette 2688 norske verneområder med et samlet areal på 61 736 km2. For å unngå kunstige isoleringseffekter av verneområder langs svenskegrensa er også svenske verneområder nord for 58°N tatt med. Data for finske og russiske verneområder har ikke vært tilgjengelige for oss. I analysen av verneområdenes funksjon som økologisk nettverk har vi brukt analysemetodikk basert på nettverksteori (grafteori), der verneområdene betraktes som knutepunkter med forbindelser i et nettverk (en graf). Vi har ikke hatt informasjon om aktuelle arters spredning mellom verneområdene, men har forsøkt å kvantifisere spredning mellom verneområder som økologisk prosess indirekte ved (1) å anta at verneområdenes areal er proporsjonalt med deres potensielle mengde av spredningsenheter, (2) å kvantifisere spredning som en negativ eksponentiell funksjon av avstand, samt (3) å anslå spredningsmulighetene mellom områder ut fra motstanden ulike arealtyper og infrastruktur kan utgjøre. Vi har analysert nettverksstrukturen både for alle verneområder uten hensyn til ulik-heter i naturtyper og for deres areal av naturtypene ferskvann, myr, skog og åpent fjell. Vi har karakterisert nettverkets egenskaper ved en rekke ulike mål fra nettverksteorien. Graden av sammenheng i nettverket av verneområder øker med grensen for funksjonell avstand vi legger til grunn. Den største klyngen av verneområder utgjør over 25% av vernet areal allerede ved en funksjonell avstand på 1000 enheter, mens denne klyngen utgjør nær 90% av vernet areal ved 20 000 enheter funksjonell avstand. For verneområdenes areal av skog er nesten 50% av vernet skogareal samlet i én klynge allerede ved en funksjonell avstand på 2500 enheter, mens verneområdenes areal av myr er mye mer fragmentert, med 25% av vernet myrareal i én klynge først ved en funksjonell avstand på nær 40 000 enheter. For verneområdenes areal av ferskvann og fjell utgjør største klynge ca 50% av vernet areal ved henholdsvis 20 000 enheter og nær 50 000 enheter. Analysene av nettverket viser at verneområdene langs kysten av Vestlandet og generelt i Nord-Norge er ganske isolert fra hverandre. Dette gjelder uavhengig av naturtype. Verneområder med skog er generelt minst isolert, mens verneområder med myr er mest isolert. Kjernen av verneområder med fjell langs fjellkjeden i Sør-Norge og svenskegrensa i nord har ganske god sammenheng. De store verneområdene (nasjonalparker, landskapsvernområder) betyr mye for sammenhengen mellom verneområdene med ferskvann, myr og fjell, men mindre for verneområder med skog. Forbindelsene mellom verneområdene gjør det mulig å gruppere dem i klynger av sammenhengende områder. Verneområdene med ferskvann og med skog danner da én svært stor klynge fra Sørlandet til Nordland, mens verneområdene for myr og fjell danner mindre klynger i hovedsak rundt nasjonalparkene i fjellet. Ser vi bare på verneområder med tette forbindelser seg imellom, framstår gruppene av verneområder som mer veldefinerte og med en tydeligere biogeografisk tilhørighet