Rusmisbrukende mødre og fokus på barn i rusbehandling

Masterprosjektet er en kvalitativ studie som omhandler behandleres erfaringer i møte med rusmisbrukende mødre i rusbehandling, og deres barn. Studien søker å finne ut hvilket fokus ulike rusinstitusjoner har på barnet i behandling av mor, og hvordan behandlerne tematiserer morsrollen i samhandling med mødrene. Andre hovedelementer er informantenes forståelse av utfordringer knyttet til å være en god omsorgsperson som rusmisbruker, og behandlernes opplevelse av samarbeidet med barneverntjenesten. Problemstillingen for studien lyder: Hvilket fokus har man på barnet i behandling av rusmisbrukende mødre? For å presisere problemstillingen har jeg formulert tre forskningsspørsmål: 1.) Hvordan tematiseres rollen som forelder i samhandlingen med mødrene? 2.) Hva forstår behandlerne som de største utfordringene med å være en god omsorgsperson som rusmisbruker? 3.) Hvordan opplever behandlerne samarbeidet med barneverntjenesten? Prosjektet har sin bakgrunn i ønsket om å tilegne innsikt i hvordan behandlerne, som er tett på mødrene, og ved flere tilfeller også barna, forstår barnas omsorgssituasjon og behov, samt hvilket fokus de har på barna i behandlingen av mor. Masteroppgavens datamateriale er basert på seks semistrukturerte dybdeintervju med seks forskjellige behandlere. Behandlerne arbeider ved fem ulike rusinstitusjoner, og har bred erfaring fra rusfeltet. Samtlige behandlere uttaler at de har fokus på barnet i behandling av mor. Fokuset framtrer på litt ulikt vis. Ifølge informantene tematiseres morsrollen i stor grad i samhandling med mødrene, og flere vurderer morsrollen som hovedårsaken til rusbehandlingen for mange mødre. I tråd med dette, uttrykker samtlige informanter at målet med behandlingen er å dyktiggjøre mor i foreldrerollen, samtidig som en arbeider med rusmisbruket. I studien finner jeg noen nyanser i rusinstitusjonenes og barneverntjenestens terskel for hva som er «godt nok» for et barn. Ved enkelte tilfeller kan det se ut til at behandlerne omtaler en litt høyere terskel for hva som kan være forsvarlig for et barn å leve med, enn min vurdering av barneverntjenestens terskel. Studien konkluderer med at behandlerne ser når en omsorgssituasjon ikke er god nok, og har et barnefokus i tråd med lovverket. Samarbeidet mellom behandlerne og barneverntjenesten blir beskrevet som godt og viktig, men samtidig ikke helt uproblematisk. Hovedutfordringene ser ut til å være knyttet til manglende kommunikasjon, samt instansenes opplevde forskjellige utgangspunkt og synspunkt for bistanden som skal gis og avgjørelsene som skal tas