Dyrepåkjørsler på jernbanen i Norge 1991–2014

Rolandsen, C. M., Solberg, E. J., Van Moorter, B. & Strand, O. 2015. Dyrepåkjørsler på jernbanen i Norge 1991–2014. – NINA Rapport 1145. 111 s. Som et ledd i å redusere omfanget av viltulykker har Jernbaneverket utarbeidet en handlingsplan for å redusere antallet dyrepåkjørsler for perioden 2014–2017. I handlingsplanen identifiseres ulykkesbelastede strekninger med mange dyrepåkjørsler av en gitt art over en femårsperiode. Jernbaneverket ønsket mer kunnskap om hva som forårsaker slike konsentrasjoner av ulykker og hvorfor de varierer i utstrekning og styrke mellom områder og over tid. I tillegg ønsket de en vurdering av effekten av vegetasjonsrydding som tiltak mot elgpåkjørsler på Nordlandsbanen, og av effekten av et viltgjerde som tiltak mot tamreinpåkjørsler på Saltfjellet. Som bakgrunn for videre arbeid var det også ønskelig med en generell litteraturgjennomgang av tidligere studier av dyrepåkjørsler av hjortedyr, spesielt på jernbanen. I denne rapporten har vi forsøkt å dekke disse ønskene etter beste evne ut fra ressursene vi hadde til rådighet. Litteraturgjennomgangen viser at flest studier omhandler dyrepåkjørsler på veg og i mindre grad ulykker på jernbanen. Ofte er det imidlertid de samme faktorene som forklarer variasjonen i antall dyrepåkjørsler på veg og bane. Spesielt viktige er bestandstettheten og trafikkintensiteten på veg og bane, som begge kan forklare mye av økningen i antallet påkjørsler av hjortedyr i Norge de siste 40 årene. Av klimatiske faktorer er det hovedsakelig snøforhold og temperatur som påvirker påkjørselsfrekvensen. Påkjørselsfrekvensen av elg øker med økende snødybde, men mest i områder som vanligvis får mye snø vinterstid. Det samme er funnet å være tilfelle for tamrein i Finland. Antallet hjortedyrpåkjørsler øker også i år med lave vintertemperaturer og høye sommertemperaturer, sannsynligvis fordi temperaturen påvirker dyrenes aktivitetsnivå. De fleste elgpåkjørslene i Norge skjer om vinteren, og det samme synes å være tilfelle i mange andre land. I tillegg er det rapportert om påkjørselstopper på tiden av året når ungdyrene sprer seg, under brunsten på høsten, i jaktsesongen, og i trekkperioden på vår og høst når mange veger krysses. De fleste dyrepåkjørslene skjer ved skumring og daggry når hjortedyrene er mest aktive. Hjortedyr er særlig utsatt for påkjørsler når skumringsperiodene overlapper med tidspunkter på dagen med høy trafikkintensitet (senhøst og vinter). Dyrepåkjørsler inntreffer med varierende frekvens langs veg og jernbane, ofte som følge av varierende habitat og landskapsformasjoner. Viktige elementer knyttet til dette er faktorer som påvirker mattilgang, skjul, siktforhold og kanalisering av dyr. Gode beitebetingelser nær veg og jernbane tiltrekker seg flere hjortedyr, noe som igjen kan øke risikoen for dyrepåkjørsler. Tett skog kan også redusere den generelle sikten langs jernbane og veg, med økt påkjørselsfrekvens som følge. Motsatt ser vi at hjort og rådyr også påkjøres i åpne landbruksområder, som er et viktig habitat for disse artene. Den viktigste forskjellen mellom veger og jernbane som risikoelement, er at veger er forbundet med mer menneskelig aktivitet (flere kjøretøy, flere hus, flere synlige mennesker m.m.). Dette fører til at jernbanen i mindre grad oppfattes som farlig av hjortedyr, og følgelig registrerer vi en uforholdsmessig større andel av dyrepåkjørslene på jernbanen. Jernbaneverket har benyttet data fra de fem siste årene til å velge ut spesielt ulykkesbelastede strekninger. Ut fra våre vurderinger kan dette være en for kort periode ettersom tilfeldig variasjon får stor betydning. Ved å inkludere flere år kan presisjonen økes, men samtidig kan de bakenforliggende årsakene ha endret seg. Det er derfor vanskelig å gi et entydig råd om hvor mange år med data som bør benyttes ved beregning av ulykkesbelastede strekninger. Et alternativ er å vekte gjennomsnittet med antallet år med spesielt høy påkjørselsfrekvens, eller å benytte støtteinformasjon om utviklingen i bestandstetthet, vegetasjonsforhold og snø- og temperaturforhold. På det viset kan en unngå at ulykkesbelastede strekninger defineres ut fra enkeltår med spesielle hendelser. I tillegg til ulykkesfrekvensen pr. km bane er det viktig å avklare over hvor lange strekninger ulykkesfrekvensen er høy. Vi fant en romlig avhengighet i ulykkesfrekvens fra 63 til 203 kilometer på de fem lengste jernbanestrekningene i Norge, noe som betyr at dyrepåkjørsler ikke er lokalisert til kortere strekninger med spesielle egenskaper. Dette bør tas hensyn til når ulykkesbelastede strekninger defineres og eventuelle tiltak etableres. Dersom tiltakets utstrekning er for kort, kan ulykkene forflyttes til nærliggende områder. I perioden 1991–2013 har det vært en tilnærmet dobling i antallet registrerte dyrepåkjørsler på jernbanen – fra snaue 1000 til 2000 – men stor årlig variasjon. Omtrent 90 prosent av registrerte dyrepåkjørsler involverer elg, tamrein, sau, rådyr og hjort. I tillegg er det jevnlig påkjørsler av hund og storfe samt et mindre antall individer fra andre arter. Økningen i antallet påkjørsler av elg, hjort og rådyr samsvarer godt med bestandsutviklingen i perioden, mens det er mer uklart hvordan antallet påkjørsler forholder seg til bestandsutviklingen av husdyr og tamrein. Artsfordelingen i dyrepåkjørslene gjenspeiler i stor grad bestandstettheten av de ulike artene langs jernbanene. Andelen elg er høy på de fleste banene som går i skogkledte områder, med unntak for Raumabanen der tettheten av elg er lav og tettheten av hjort er høy. Tamrein er hovedsakelig et problem på Nordlandsbanen og Ofotbanen, og i mindre omfang på Meråkerbanen og Rørosbanen. Rådyrpåkjørsler skjer oftest på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag, mens sau hovedsakelig påkjøres på Dovrebanen, Meråkerbanen og Raumabanen. I samsvar med utbredelsesområdets overlapp med jernbanen, påkjøres elgen med høy intensitet over relativt lange strekninger, mens hjort, tamrein og sau påkjøres på relativt kortere strekninger. De mest ulykkesbelastede strekningene på det norske jernbanenettet særmerkes av at flere arter påkjøres med relativt høy frekvens i de samme områdene. Dette gjelder kombinasjonen elg og tamrein på Nordlandsbanen og elg og sau på Dovrebanen og Meråkerbanen. I utvelgelsen av tiltaksstrekninger bør derfor det samlede antallet påkjørsler være et vurderingskriterium. I vår case-studie av elgpåkjørsler på Nordlandsbanen fant vi at risikoen for å kjøre på en elg var forbundet med en rekke ulike forklaringsvariabler. I studieperioden på vel 20 år økte antallet elgpåkjørsler med 74 prosent, i takt med nesten samme økning i bestandstettheten av elg på fylkesnivå (63 %). Det samme var tilfelle på kommunenivå i perioden 2004–2014. Vi fant ingen tilsvarende sammenheng mellom bestandstetthet og påkjørsler mellom kommuner, noe som sannsynligvis skyldes jernbanetraseens lokalisering i forhold til skog og tettbebygde områder. Åttifire prosent av påkjørslene på Nordlandsbanen skjedde i områder med skog, og 94 prosent fant sted mindre enn 100 meter fra skogen. Dette samstemmer med studier som viser at GPSmerkede elger i Nord-Trøndelag oppholder seg i skogen i 80–90 % av tiden. Også dypere snø og kaldere vintertemperaturer økte sannsynligheten for elgpåkjørsler. Økende snømengde fører til at elgen trekker fra høyereliggende til lavereliggende områder der jernbanen ofte er lokalisert. I tillegg er det mye som tyder på elgen i større grad benytter linja som transportkorridor på dager med mye snø. Analysen av vegetasjonsrydding som avbøtende tiltak på Nordlandsbanen viste at antallet elgpåkjørsler ble redusert i årene etter rydding, men resultatet var beheftet med stor usikkerhet. En slik effekt er i samsvar med resultatene i enkelte tidligere studier, mens andre ikke har kunnet påvist noen effekt av vegetasjonsrydding. Vi anbefaler at analysene gjentas på Nordlandsbanen når det foreligger flere år med data i perioden etter vegetasjonsrydding. Tamrein påkjøres i all hovedsak innenfor åtte ulike delstrekninger på Nordlandsbanen, og på nesten alle strekningene har det vært en økning i påkjørselsfrekvens i perioden 1990–2013. Resultatene antyder en sammenheng mellom bestandstettheten av tamrein og antallet påkjørsler i områder hvor jernbanen passerer gjennom vinterbeiteområder, men ikke nødvendigvis der jernbanen hovedsakelig passerer andre sesongbeiteområder. I noen områder økte også antallet påkjørsler av tamrein med økende snødybde. På Saltfjellet fant vi ingen entydig effekt av et fire kilometer langt viltgjerde som ble montert for å redusere antallet tamreinpåkjørsler. Før gjerdet ble bygd skjedde 14 prosent av tamreinpåkjørslene langs gjerdestrekningen. Etter at gjerdet ble satt opp ble det ikke registrert påkjørsler innenfor gjerdet, men 10 prosent av tamreinpåkjørslene ble registrert på kilometerstrekningen i hver ende av gjerdet. Når vi undersøkte antall ulykker på en strekning som omfatter gjerdet pluss fire kilometer i hver retning, fant vi ingen klar nedgang i antall tamreinpåkjørsler. Selv om gjerdet kan ha avverget enkelte påkjørsler, er det sannsynlig at vi her ser et eksempel på ulykkesforflytning. Dette var ikke helt uventet tatt i betraktning det relativt korte gjerdet og den store variasjonen i hvor på Saltfjellet ulykker skjer i ulike år. Før gjerder etableres bør derfor konsekvensene av en eventuell økt kryssingsfrekvens ved endene av gjerdene vurderes sammen med det omkringliggende landskapets kanaliserende egenskaper på dyrs bevegelser. I likhet med konklusjonene i tidligere studier, tror vi det neppe eksisterer enkle og billige løsninger på problemet med dyrepåkjørsler på jernbanen. Tiltakene som skal til for å fjerne eller vesentlig redusere dyrepåkjørslene har ofte en økonomisk kostnad som langt overstiger dagens tildelte budsjetter. Det er derfor viktig å benytte de tilgjengelige ressursene slik at de på sikt kan gi bedre forutsetninger for suksess. Dette tror vi best kan oppnås ved å gjennomføre såkalte før-, underog etterstudier av tiltak, samtidig som det sammenlignes med representative kontrollstrekninger hvor tiltak ikke gjennomføres. En slik framgangsmåte vil gi et bedre grunnlag for å avklare hva som faktisk virker, slik at begrensede ressurser kan kanaliseres best mulig. Jernbaneverket deler behovet for å øke kunnskapen om dyrepåkjørsler og effekter av avbøtende tiltak med viltmyndigheter (kommuner, fylkeskommuner, Fylkesmannen og Miljødirektoratet), landbruksmyndigheter (Fylkesmannen, Reindriftsforvaltningen og Landbruks- og matdepartementet) og Statens vegvesen. Å etablere en felles arena med disse, kan bidra til å redusere omfanget av dyrepåkjørsler. For eksempel kontrollerer viltmyndigheter og landbruksmyndigheter bestandsstørrelsen til de mest utsatte artene, og har således stor innvirkning på antallet dyr som potensielt kan påkjøres. I store deler av landet går jernbanen parallelt med større veger europaveger og riksveger, noe som tilsier at kunnskapsoppbygging og tiltaksetablering med fordel bør samordnes