Utilsiktet spredning av fremmede arter ved massehåndtering i Bergen

Spredning av fremmede arter er et økende problem i dagens globaliserte samfunn. En relativt ny problemstilling er fokuset på utilsiktet spredning av fremmede arter ved massehåndtering. Bergen kommune ønsker å bekjempe og hindre ytterligere spredning av et utvalg fremmedarter som er antatt å utgjøre en økologisk risiko for stedegen natur. Målet ved denne oppgaven er å undersøke om godkjente og ulovlige fyllinger bidrar til spredning av fremmede arter og se nærmere på hvilke faktorer som hindrer eller fører til ytterligere spredning via fyllingene i Bergen. Det skal også undersøkes hvilke utfordringer forvaltning av massehåndtering står ovenfor når det gjelder å hindre spredning av høyrisiko fremmede arter. Studien bygger på ledende teorier om biologisk invasjon. Sentrale tema i denne sammenheng er introduksjonspress, habitatets mottakelighet og forstyrrelse og hvordan disse faktorene påvirkes av menneskelig aktivitet. Studiet er gjennomført som feltarbeid hvor 10 godkjente og 10 villfyllinger ble undersøkt med tanke på kartlegging av fremmedarter og naturtyper. Det har vært et spesifikt fokus på fremmedartene som vurderes som særlig problematisk i Bergen kommune; parkslirekne, fagerfredløs, gyvel, hagelupin og spirea. Feltarbeidet er supplert med bruk av dokumentanalyse og flyfoto som informasjonskilder. I tillegg ble det gjennomført intervju med ansatte innen fagområdet. Studien viser at de tre viktigste faktorene for etablering av fremmedarter er introduksjonspress, et habitats fysiske egenskaper og egenskaper ved fremmedartene. Gjennom feltarbeidet dokumenteres at fremmedarter hovedsakelig er knyttet til menneskelig aktivitet, og at de i stor grad spres via massehåndtering innenfor Bergen kommune. Videre spredning i andre naturtyper skjer i liten grad, og da primært i forbindelse med en forstyrrelse som veier eller stier. Fremmedartene viste aldri tegn til etablering i kjerneområdet av registrerte naturtyper. Disse funnene kan være nyttig i forvaltningssammenheng, ettersom det viser at de fleste fremmedarter ikke blir dominerende med ukontrollerbar spredning og etablering. Studien støtter dermed opp om tidligere forskning som viser at den største trusselen mot stedegent biologisk mangfold, er arealendringer som opprettholder og skaper habitater som fremmedartene trives i. Det konkluderes med at kunnskap og integrering av hensynet til fremmedarter i alt planarbeid som omhandler arealendringer, fra start til slutt og med oppfølging i etterkant, er nødvendig for å hindre spredning av fremmede arter