«Dear Menachem» USA og Israel før, under og etter invasjonen av Libanon (1981–1983)

Amerikansk politikk overfor Israel under Ronald Reagans første presidentperiode var preget av Israels invasjon av Libanon i 1982. Den amerikanske spesialutsendingen Philip Habib ble sendt til Midtøsten for å megle mellom borgerkrigens to viktigste eksterne aktører, Israel og Syria. Habibs mål var å forhindre en konfrontasjon mellom disse landene, slik at USA ikke skulle bli dratt inn i en langvarig konflikt som ville skade amerikanske interesser. Situasjonen i Libanon eskalerte betraktelig da Israel lanserte en storstrakt invasjon av det lille nabolandet i juni 1982 og Habib mislyktes i å forhindre en konfrontasjon mellom Israel og Syria. Den israelske regjeringen innførte nye mål i sin krigsplan fortløpende. Reagan-administras- jonen kom med en rekke halvhjertede oppfordringer til Israel om å trekke seg tilbake eller inngå våpenhviler, men disse ble aldri tatt til følge. Invasjonen fikk dermed utvikle seg til en brutal beleiring av hovedstaden Beirut. Gjennom hele sommeren 1982 var passivitet overfor Israel en klar tendens ifra Reagan-administrasjonen. Habibs oppdrag i Libanon gikk fra å forsøke å av- verge en krig til å bistå i forsøkene på å få PLO ut av Beirut. USA sa seg også villig til å delta i en multinasjonal styrke som skulle hjelpe til å evakuere PLO-krigerne. I august 1982 ble PLO tvangsevakuert fra Libanon. Habib hjalp like etter Israel med å få sin nærmeste allierte i Liba- non, Bashir Gemayel, valgt til president. Sommeren 1983 ble den amerikanske marinen en av de stridende partene i Libanon. Reagan-administrasjonen forsøkte å vise styrke overfor Syria og ga også ytterligere støtte til Is- rael. Etter press fra Kongressen og den amerikanske opinionen trakk administrasjonen imidler- tid marinen ut av Libanon i februar 1984. Da hadde Israel allerede trukket seg tilbake. Under invasjonen ble hensynet til den palestinske sivilbefolkningen i Libanon i praksis satt til side. Balansegangen i forhold til en intrikat regional situasjon – som administrasjonen hadde forsøkt å gi utrykk for – ble i realiteten ofret til fordel for en rendyrket pro-Israel politikk drevet av kald- krigsidelogi og elementer i administrasjonen med sterk Israel-sympati