Ferskvann i vannforskriften og naturindeksen. Forslag til samordning og dataflyt

Sandvik, H. 2019. Ferskvann i vannforskriften og naturindeksen. Forslag til samordning og dataflyt. NINA Rapport 1723. Norsk institutt for naturforskning. Med naturindeksen og vannforskriften har Norge to ordninger som rapporterer tilstanden for ferskvanns- og kystvannsystemer. Det bør være et mål at indikatorene som inngår i begge ordningene, gir mest mulig sammenfallende beskrivelser. Her følger jeg opp tidligere anbefalinger om samordning ved å beskrive en mulig form for dataflyt av data som er samla inn i sammenheng med vannforskriften, til naturindeks. Dette omfatter også en geografisk oppskalering fra vannforskriftens punktobservasjoner til større administrative enheter som kommuner og fylker. En viktig forutsetning for dataflyt er allerede oppfylt, siden indikatorene i både vannforskriften og naturindeks er skalert fra 0 til 1, der 1 er referanseverdien. Vannforskriften oppnår dette gjennom å beregne nEQR-verdier (normaliserte økologiske kvalitetskvotienter) ved å trunkere, skalere og normalisere indikatorenes indeksverdier. For å ta vare på hele variasjonen i de tilgjengelige dataene, er det imidlertid viktig å utveksle data mellom vannforskrift og naturindeks før dataene blir trunkert. De skalerte og normaliserte, men ikke-trunkerte indeksverdiene blir her omtalt som mEQR-verdier (modifiserte økologiske kvalitetskvotienter). For å kunne oppskalere fra punktmåling til større geografiske områder brukes her en tilnærming med modellering av målingene (på mEQR-skala) og ekstrapolering til vannforekomster som ikke er målt. Modelleringa er basert på modellseleksjon av lineære modeller som inkluderer tid (år), typologifaktorer og overvåkingsaktiviteter som forklaringsvariabler for måleverdiene. Typologi-faktorer omfatter vannforekomstenes klimasone, størrelse, kalk-, humusinnhold og lignende. Disse samvarierer ofte systematisk med indikatorverdiene og må derfor tas høyde for. Hver vannmåling som registreres i vannforskriftsammenheng, er knytta til nøyaktig én overvåkings-aktivitet, som definerer målingens forvaltningsmessige formål. De fleste aktiviteter har andre formål enn å gi et representativt bilde av hovedøkosystemets samla tilstand, men iverksettes f.eks. nettopp fordi vannforekomstene har en antatt eller påvist dårlig tilstand (bl.a. forsurings- eller forurensningsovervåking). Dette medfører at målinger med dårlig tilstand må antas å være over-representert i datamaterialet som er samla inn i vannforskriftsammenheng. Det foreslås derfor en metode for å vekte de ulike overvåkingsaktivitetene for deres representativitet, for på denne måten å kunne korrigere for noe av skjevheten som ligger i datamaterialet. Ekstrapolering til vannforekomster som det ikke foreligger målinger fra, bør skje i form av prediksjon basert på den beste modellen. Usikkerheten kan angis i form av prediksjonsintervaller basert på simuleringer. Oppskaleringas siste trinn er å aggregere de målte eller predikerte verdiene for alle relevante vannforekomster ved å ta et gjennomsnitt, som kan være uvekta eller vekta. Det foreslås å vekte for vannforekomstenes størrelse, noe som her er utprøvd for innsjø-vannforekomster. Når målet er at alle størrelsesklasser skal bidra noenlunde likt til gjennom-snittet, er løsninga å vekte verdiene for de respektive vannforekomstenes overflateinnhold. Den foreslåtte metoden er testa ut på fire indikatorer som er felles for vannforskrift og naturindeks, og som dekker både elve-, innsjø- og kystsystemer, nemlig bunndyrindeksene ASPT og Raddum1, trofiindeksen for planteplankton (PTI) og artsmangfoldet i marin bløtbunnsfauna (MBH). Metoden er imidlertid generisk og bør derfor også kunne anvendes på andre indikatorer