Befolkningsframskrivingene 2018. Modeller, forutsetninger og resultater

Denne rapporten presenterer befolkningsframskrivingene 2018, med hovedresultater, beskrivelse av forutsetningene og dokumentasjon av modellene. En befolkningsframskriving er en beregning av befolkningens framtidige størrelse og sammensetning. Til framskrivingene trengs det forutsetninger om de fire demografiske komponentene: framtidig fruktbarhet, dødelighet, innenlandske flyttinger og inn- og utvandringer. Ved å bruke ulike forutsetninger om disse komponentene kan vi lage ulike alternative framskrivinger. I hovedalternativet i årets befolkningsframskriving har vi lagt til grunn disse forutsetningene: Fruktbarheten, som i fjor var rekordlav på 1,62 barn per kvinne, forutsettes å fortsette ned til like under 1,60 barn per kvinne på kort sikt før den stiger gradvis mot et nivå på 1,76 barn per kvinne. Vi forutsetter at fallet i fruktbarhet vil stoppe opp nå som gjennomsnittlig fødealder for norske kvinner har kommet opp på nivå med Sverige og Danmark. Siden stadig færre får et tredje eller fjerde barn, antar vi at kvinner i Norge på lang sikt vil få færre enn to barn i snitt. Levealderen forutsettes å stige fra dagens 81 år for menn og 84 år for kvinner til henholdsvis 88 og 90 år i 2060. I framskrivingene antar vi at trendene i dødelighet fra 1990 til 2017 fortsetter også framover. Det innebærer at de gamle blir enda eldre. Forventet gjenstående levetid for 70-årige menn og kvinner øker med rundt 4-5 år fram mot 2060, og for 80-årige menn og kvinner øker den med rundt 3 år. Flyttinger innenlands forutsettes å fortsette i samme mønster som i det siste tiåret. Dermed framskriver vi en fortsatt sentralisering, særlig blant unge voksne. Menn flytter generelt mer enn kvinner, og det er vanligst å flytte før skolealder eller som ung voksen, altså fram til midten av 30-årene. Ved at unge fruktbare flytter mot byen blir også barna født sentralt. De eldre blir da igjen på bygda, og distriktene opplever sterk aldring. Innvandringen har falt de siste årene, og i framskrivingene forutsetter vi at nedgangen fortsetter fram mot 2030. Det skyldes først og fremst forventet lavere innvandring fra Øst-Europa. Etter 2030 forutsetter vi en svak økning i innvandringen, som avspeiler en forventet befolkningsvekst ellers i verden. Utvandringen forutsettes også å synke fram mot 2030, for deretter å øke svakt. Det gir en nettoinnvandring på 17 000-20 000 årlig gjennom det meste av århundret. Med disse forutsetningene viser hovedalternativet i årets framskrivinger fortsatt befolkningsvekst i Norge, men på et lavere nivå enn i det siste tiåret. Veksten kommer først og fremst i sentrale strøk, mens mange distriktskommuner får nedgang i folketallet. Vi får en tydelig aldring av den befolkningen, og om femten år vil det for første gang være flere eldre (65+) enn barn og unge (0-19) i Norge. Aldringen blir klart sterkest i distriktene: I 2040 vil mer enn hver tredje innbygger i en del distriktskommuner ha passert 70 år. Det blir også flere innvandrere i Norge, og veksten blant innvandrere kommer i aldersgruppene over 35 år. Det er trolig at framskrivingene ikke helt og fullt fanger den faktiske utviklingen framover, og i så måte er tallene usikre. Usikkerheten øker jo lenger fram i tid vi ser og jo mindre grupper vi framskriver. Noe av usikkerheten er illustrert ved våre alternative framskrivinger, der vi bruker andre forutsetninger om de demografiske komponentene. Framtiden vil by på overraskelser, og det vil bli avvik mellom befolkningsframskrivingene – uansett alternativ – og virkeligheten. Likevel er mange elementer i befolkningsutviklingen forutsigbare; de fleste av oss vil være ett år eldre og bo på samme sted også neste år