Raigras og svingelarter under fjellbygdforhold

Saueholdet i fjellbygdene bygger på utnytting av utmark, men av total beitetid beiter sau og lam gjennomsnittlig 30 - 35 prosent av tida ― vår og høst — på innmark. Kvalitet og mengde av beite vår og høst er viktig, og i dette prosjektet har vi prøvd raigrastyper, både til ett- og flerårig bruk, og ulike svingelarter for å undersøke potensialet til disse artene i fjellbygdene. Flerårige arter ble prøvd i blanding med timotei i to toårige forsøk. Flerårig raigras (Lolium perenne) etablerte seg raskt og trengte delvis tilbake timotei, men raigraset var lite varig. Arten er lite aktuell i fjellbygdene og kan bare brukes til svært kortvarig eng og beite. Strandsvingel (Festuca arundinacea) gjorde lite av seg i begynnelsen, men blandingen med strandsvingel ga større totalavling og høyere svingelandel i andre- enn i første engår, og i middel for to engår større eller lik stor avling som engsvingelblandinga. Strandsvingel har grove planter, men fôrkvaliteten var god og beiteforsøk vår og høst viste god lammetilvekst. Timotei og strandsvingel synes å passe godt i blanding for eng til kombinert slått og beite i fjellbygdene og bør prøves ut videre som et alternativ til timotei/engsvingel. Raisvingelsorten ‘Hykor’ (x Festulolium) ble også prøvd med godt resultat. ‘Hykor’ er nær beslektet med i strandsvingel, og denne sorten har gjort det bedre i fjellbygdene enn raisvingelsorter med annen bakgrunn. Til ettårig bruk hadde westerwoldsk raigras raskere start enn italiensk raigras i den første tida etter såing, men italiensk raigras hadde størst tilvekst sist i vekstsesongen. Total tørrstoffavling for hele vekstsesongen var størst for westerwoldsk raigras. Westerwoldsk raigras hadde god fôrkvalitet på bladstadiet, men et klart fall i kvalitet ved skyting. Italiensk raigras hadde generelt meget god kvalitet. Tørrstoffinnholdet var lavt hos begge raigrastypene, og dersom avlingen skal konserveres, for eksempel som rundballer, er behovet for fortørking stort. Blanding av westerwoldsk og italiensk raigras utjevnet forskjellene mellom artene med hensyn til avling og kvalitet. Dersom slåtteavling har stor prioritet, synes det fornuftig å nytte 50-70% westerwoldsk raigras i blandingen. Har beiteavling størst prioritet, vil en anbefale å benytte mer italiensk enn westerwoldsk raigras i frøblandingen. Bruksmåten for raigraset har stor betydning for egnet tidspunkt for såing. Skal det bare brukes til beite, er tidsrommet for såing vidt, men en må beregne nødvendig veksttid fra såing til beitestart. Dersom en ønsker både slått og høstbeite, må en i tillegg til å beregne nødvendig veksttid før og etter slått også ta hensyn til at værforholdene omkring slåttetidspunktet normalt gir gode fortørkingsforhold. Tidlig såing – første halvdel av mai - synes å være et godt egnet tidspunkt for to slåtter og høstbeite. Anlegg etter vårbeiteperioden (ca. 20. juni) synes å være et godt såtidspunkt dersom formålet er én slåtteavling og høstbeite. Ved såing noe ut i juli synes tidlig avpussing og god høstbeiteavling å være beste utnyttelse av raigraset.Sheep production in the mountain districts of southern Norway is based on outfield grazing, but about 30-35 % of the grazing time, spring and autumn, is on cultivated fields. Spring and autumn grazing is thus important, and in this project, we have tested ryegrass types, both for annual and perennial use, and different fescue species to examine their potential in the mountain district. Perennial species were tested in mixtures with timothy. Perennial ryegrass (Lolium perenne) established rapidly and suppressed timothy, but the ryegrass was not long lasting. This species should only be used for very short-lived leys and pastures. Tall fescue (Festuca arundinacea) established slowly, but the tall fescue/timothy mixture gave higher total crop yield and a higher fescue percentage in the second than in the first production year. Tall fescue has rough plants, but the forage quality of mixture was good, and a grazing experiment showed good lamb growth on tall fescue mixture. Tall fescue in mixture with timothy seems to fit well for combined harvesting/grazing use in the mountain district. The Festololium cultivar ‘Hykor’ has much of its genetic origin in tall fescue, and this variety has performed better than Festololium cultivars with other genetic origin in the mountain district. Among ryegrasses for annual use, westerwolth ryegrass established more rapidly than italian ryegrass, while italian ryegrass had highest growth rate in autumn. Total dry matter yield was highest for westerwolth ryegrass. Westerwolth ryegrass had high forage quality at the leaf stage, but the quality declined rapidly at heading. Italian ryegrass had generally very high quality. The dry matter content was low for both ryegrass types. For round bale conserving, good wilting conditions are required. Mixtures of westerwolth and italian ryegrass equalized differences between the species both for yield and quality. If cutting yield has high priority, 50-70 % westerwolth ryegrass seems reasonable in the seed mixture; if grazing yield has highest priority, a higher proportion of italian ryegrass is recommended. The preferred use for the ryegrass determines the optimal sowing time. For grazing only, different sowing times can be applied, but there must be appropriate time between sowing and start of grazing. Early sowing, in the beginning of May, is a good choice when two cuts are applied. When one cut is applied, ryegrass sowing after the spring grazing period with sheep (about 20 June) is a good choice. With later sowing only grazing is recommended