Den europeiske menneskerettsdomstols pilotdomsprosedyre etter Rules of Court Rule 61. Hvilke typer avhjelpende tiltak kan domstolen pålegge de nasjonale statene?

Den europeiske menneskerettsdomstol har kompetanse til å behandle tvister om anvendelsen av Den europeiske menneskerettskonvensjon. Da Europarådet fikk en stor økning i antall medlemsland i perioden 1989 til 2009, ble det også en voldsom økning i saksmengden for domstolen. En av årsakene til det økende antallet er såkalte ”repetitive cases”, som skyldes en systematisk eller strukturell feil på nasjonalt nivå. For å opprettholde prinsippet om å være en effektiv domstol har EMD utviklet pilotdomsprosedyre som skal håndtere det store antallet med ”repetitive cases”. Pilotdomsprosedyre er en teknikk for å identifisere og reparere de systematiske eller strukturelle problemene som ligger til grunn for mange gjentatte saker mot en medlemsstat. Domstolen pålegger statene å ta opp de aktuelle problemene. Hvor domstolen mottar flere klager som har en grunnårsak i lovgivningen, kan domstolen velge ut en eller flere av de gjentagende klagene som er kommet inn, og som dermed blir behandlet under en pilotdomsprosedyre. Det som skiller en pilotavgjørelse fra en vanlig avgjørelse fra EMD, er at det ikke bare er domstolens oppgave å avgjøre om det foreligger ett brudd på EMK. Domstolen skal også identifisere det systematiske eller strukturelle problemet, og pålegge nasjonalstaten avhjelpende tiltak i pilotavgjørelsen som må gjennomføres for å løse problemet. Utfordringen med pilotavgjørelser er forholdet mellom de nasjonale statene og de internasjonale organene. Et spørsmål er om EMD skal gi føringer til nasjonalstatene på hvordan den nasjonale lovgivningen skal se ut, slik de gjør i pilotavgjørelsene. EMD er gitt en dømmende rolle, ikke en lovgivende. Denne rettsliggjøringen ved at domstolene kan gripe inn i nasjonale beslutninger kan sies å gå utenfor det som er tenkt med rettsstaten og maktfordelingsprinsippet