Kulturpolitikk og lobbyisme. En case-studie av det dansepolitiske oppsvinget under Kulturløftet

I 2004, året før han ble kulturminister i en rødgrønn regjering utgått av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet (2005â2013), inviterte Trond Giske kulturlivets aktører til lobbykurs på Stortinget. Bakgrunnen han oppga for sitt initiativ, var at han som nestleder i kulturkomiteen på Stortinget opplevde at kunstnere og kulturarbeidere sammenlignet med organisasjoner med næringsinteresser var for beskjedne. Etter hans oppfatning agerte de sjelden på måter som var egnet til å påvirke politikerne. Med bidrag fra tidligere kulturminister for Arbeiderpartiet, Ellen Horn, og et knippe kommunikasjonseksperter fikk deltakerne på Giskes kurs innføring i hvordan de kunne arbeide mer hensiktsmessig i møtet med politikerne.1 På denne måten hadde Giske satt an en tone for hvordan samspillet mellom kunstfeltets aktører og politikerne kunne foregå, da han høsten 2005 overtok som kulturminister. Initiativet skapte en forventning om at kulturlivets aktører kunne påvirke kulturpolitikken i større grad og på nye måter