Kvantifisering av kalkrester og metaller i sedimentet etter innsjøkalking

Innsjøkalking kan føre til at kalk synker ned til sedimentoverflaten under kalkspredning. Hvor stor andel som når sedimentene er avhengig av mange faktorer, slik som kalktype, partikkelstørrelse, doseringsmåte, innsjøens dybdeforhold og vannkvalitet. Modeller for hvordan ulike kalkprodukter løses mens kalken synker og en betydelig effekt av langtidsoppløsning fra sedimentert kalk, tilsier at bare noe av kalken forblir uoppløst. Det er imidlertid gjort svært få målinger av hvor mye kalk som finnes i sedimentene i norske innsjøer etter flere år med kalking. Målet med det foreliggende prosjektet var å skaffe dokumentasjon om hvor mye kalk som er akkumulert på innsjøbunnen for ulike grupper av kalkede innsjøer. Fire innsjøer ble undersøkt, to i Hedmark i grenseområdet med Sverige, og to i Vest-Agder. De to i Hedmark hadde betydelige metallutfellinger øverst i sedimentet i form av såkalte mangan-noduler. Kulene i Breisjøen ble analysert, og det viste seg at mangan var dominerende metall. Kalkrester ble ikke kvantifisert, men det ble funnet tydelige bånd i sedimentkjernene i Breisjøen, trolig som følge av stor kalkdose. De to innsjøene i Vest-Agder hadde ikke kalkrester av betydning i øvre del av sedimentet, men magnesium var til en viss grad anriket i øvre sedimentlag. Det skyldes trolig at Mg-holdige dolomittkorn i kalken (CaMg(CO3)2) er langt mindre løselig enn CaCO3. Begge innsjøene hadde mer mangan i øvre sedimentlag enn på referansedypene, mens jernet forelå i om lag like store mengder. Så også her var det tendens til manganutfelling pga kalking. Dette må imidlertid undersøkes nærmere ved å sammenlikne med sedimenter i ukalkede innsjøer.Direktoratet for naturforvaltnin