Sårbarhetsvurdering av utvalgte ferdselslokaliteter i Bymarka naturreservat. Kvistingstien, Gråkallen rundt, St. Olavsspranget

Bymarka naturreservat ligger i kjernen av det som er regna som Trondheims viktigste bymark. Reservatet ble etablert i 1992, er senere utvida og har en egen forvaltningsplan. Reservatet er en viktig del av Bymarka som friluftslivsområde for Trondheim, og for brukere flest er det trolig vanskelig å se forskjellen i måten naturreservatet og Bymarka ellers er forvalta og tilrettelagt. Friluftsliv og bruk er ikke en del av verneformålet, men forskriften slår fast at dette er et viktig friluftsområde. Fylkesmannen ønsker å dokumentere sårbarhet for utvalgte ferdselsruter i og nær Bymarka na-turreservat, og har valgt ut følgende lokaliteter: 1. Kvistingstien, mellom hytta Grønlia og Stor-heia, lengst sør i reservatet. 2. Gråkallen rundt fra Skistua og rundt fjellet Gråkallen (om lag midt i reservatet). 3. St. Olavsspranget som er en avstikker ut fra grusveien mellom Tømmer-dalen og Holstvollen, lengst nord i reservatet. Arbeidet er basert på en metodikk for sårbarhetsvurdering i verneområder som NINA har utvikla på oppdrag fra Miljødirektoratet og som nylig er present i ei egen håndbok (Hagen et al. 2019). Første steg for sårbarhetsvurdering av vegetasjon er kartlegging av definerte sensitive enheter innenfor den lokaliteten som skal vurderes. Deretter blir arealet av de sensitive enhetene vektet mot totalareal (dvs. hvor stor del av lokaliteten enheten dekker) og lokalisering (dvs. hvor enhe-ten ligger i forhold til dagens, eller framtidig forventet bruk). Beskrivelsen av dagens og framtidig forventet bruk baseres på eksisterende data og kunnskap, og bør omfatte nyere brukerundersø-kelser der slike finnes. For Bymarka er det mangelfulle ferdselsdata og vi har derfor måtte ty til andre kilder. Brukshistorien i Bymarka er sterkt knytta til framveksten av Trondhjems Turistfore-ning (TT), etablert i 1887. Kvistingstien er blant de tidligst etablerte stiene i Bymarka (1890-tallet) og går gjennom bar-skog, blandingsskog, myr og ender på snaufjellet (Storheia). I nyere tid har den vært lite brukt og var lite attraktiv pga. mye opptråkka myr og slitasje. Ny omfattende klopplegging og Topp 7- arrangementet har trolig gitt stien en ny attraktivitet. Det er mange strekninger med dårlig slite-styrke, særlig i de fuktige områdene. Mer klopplegging vil være et effektivt tiltak, men det er trolig ikke ønskelig å klopplegge alle myrer og blauthøl. Vellykka bruk av slike tiltak vil gi rask gjenvekst rundt kloppene. Opp mot og på Storheia er det mye erosjon og slitasje, men vanskelig å peke på effektive tiltak for å forhindre ytterligere negativ utvikling, og her vil gjengroing uansett ta lang tid. Stien rundt Gråkallen går gjennom ulike natur- og vegetasjonstyper (dels gammel barskog), og bruksmengda varierer på de ulike partiene – «normalbruken» er nok ikke å gå hele rundturen. Det er en rekke sensitive vegetasjonsenheter langs stien, men på grunn av begrenset og spredt ferdsel er det observert slitasje bare på kortere strekk. Stien er dels utydelig og dårlig merka, ikke minst i gammelskog-området på nordsida av Gråkallen; trolig innafor Sone 1 («gammel naturskog») i forvaltningsplanen. Her må en vurdere nøye om en vil forsterke de slitesvake om-rådene med f.eks. klopper, og dermed risikere å trekke til seg mer bruk. Her må også informa-sjonsopplegget sees i sammenheng med valgt forvaltningsstrategi. St. Olavsspranget når nås både grusvei og stier (mulig rundløype) – som i hovedsak går gjennom granskog og myr. Det er registrert en del sensitive vegetasjonsenheter langs ruta. Men en stor del av og stiene er allerede forsterka med omfattende klopplegging og delvis også der vegetasjonen er robust. Det anbefales derfor ikke ytterligere tiltak på denne ruta. Felles for alle tre stiene er at informasjon om rutene mangler ved det mest aktuelle startpunktet (P-plassen) for hver tur. Det bør informeres på utvalgte startpunkt