Test av fagsystemet for økologisk tilstand for terrestriske økosystemer i Trøndelag

Nybø, S., Framstad, E., Jakobsson, S., Evju, M., Lyngstad, A., Sickel, H., Sverdrup-Thygeson, A., Töpper, J., Vandvik, V., Velle, L.G. & Aarrestad, P.A. 2019. Test av fagsystemet for økologisk tilstand for terrestriske økosystemer i Trøndelag. NINA Rapport 1672. Norsk institutt for naturforskning. Rapporten sammenfatter resultatene fra en utprøving av metoder for å vurdere samlet økologisk tilstand for terrestriske økosystemer i Trøndelag. Prosjektet omfatter en full utprøving av indeksprotokollen for hovedøkosystemene fjell, skog, våtmark og semi-naturlig mark og en begrenset utprøving av fagpanelprotokollen for fjell. Vurdering av begge metodene er basert på et sett med indikatorer som representerer de syv egenskapene ved økosystemet, og som vi har tilgjengelige data for og kunnskap om. I indeksprotokollen fastsettes indikatorenes referanseverdier i intakt natur, grenseverdier for god økologisk tilstand og nullverdier for økosystemet i svært dårlig (‘ødelagt’) tilstand. Grenseverdien fastsettes på grunnlag av data for økosystemer som varierer fra god til mindre god tilstand, faglitteratur eller ekspertvurderinger basert på kunnskap om økosystemet og viktige påvirkningsfaktorer. Ut fra dette skaleres indikatorenes observerte verdier til en felles skala mellom 1 (referanseverdien) og 0 (nullverdien). Den skalerte grenseverdien settes til 0,6. Skaleringen av indikatorverdier gjør det mulig å sammenligne indikatorene kvantitativt, samt å sammenstille dem til indekser for økosystemets egenskaper eller økosystemet som helhet. Indeksprotokollen bygger på tilnærmingen benyttet i naturindeks for Norge og vannforskriften og har klare fellestrekk med forslag til vurdering av økosystemtilstand i FNs økosystemregnskap. Fagsystemet som indeksprotokollen bygger på, kan benyttes både på lokal og stor skala. I fagpanelprotokollen sammenstilles og analyseres data om indikatorene. Et bredt sammensatt fagpanel av eksperter vurderer indikatorenes datadekning og dekning av de syv egenskapene. Deretter defineres hypoteser (‘fenomener’) for hva slags endringer eller nivåer av indikatorverdier som tyder på at økosystemet ikke lenger er i god tilstand. Ut fra dette gir fagpanelet en kvalitativ vurdering av i hvilken grad indikatorverdiene tilsier at hver av de syv egenskapene avviker fra god økologisk tilstand. Vurderingene begrunnes ut fra datagrunnlaget og faglitteratur og dokumenteres skriftlig. Tilnærmingen er inspirert av brede internasjonale vurderinger (assessments) innen klima og miljø, og som benyttes til å vurdere utviklingen på stor skala. Utprøvingen av indeksprotokollen for terrestriske økosystemer i Trøndelag viser at tilnærmingen kan fungere godt dersom man har et tilstrekkelig og balansert sett av indikatorer, kunnskap nok til å fastlegge referanse-, grense- og nullverdier, samt indikatorverdier for dagens tilstand som er representative for det aktuelle området som skal vurderes. Indeksprotokollen gir kvantitative mål for hver indikator, de syv egenskapene og den økologiske tilstanden, med spesifisert usikkerhet. I tillegg vurderes den kvantitative betydningen av de ulike påvirkningene på vurderingen av økologisk tilstand noe som gjør det oversiktlig å vurdere hva som kan være effektive tiltak for å bedre tilstanden. Oppdaterte vurderinger kan lett gjøres når bedre data og kunnskap blir tilgjengelig, f.eks. når man har grunnlag for å justerte benyttede referanse- og grenseverdier eller når nye indikatorer etableres. Prosjektets begrensede utprøving av fagpanelprotokollen viser at også denne kan fungere godt for å vurdere tilstanden for økosystemet, men denne tilnærmingen framstår som mindre transparent, mer kompleks og arbeidskrevende og omfatter ekspertvurderinger i flere ledd av prosessen. Fagpanelprotokollens kvalitative vurdering av økosystemtilstanden gjør den mindre egnet som operativt forvaltningsverktøy. Tilnærmingene til de to protokollene kan ha sin berettigede funksjon for ulike formål. Rapporten peker på at begge metodene er egnet til å vurdere økologisk tilstand, men til ulike formål. Indeksprinsippet fokuserer på å utvikle indikatorer til forvaltningens bruk, mens fagpanelprinsippet fokuserer på å vurdere økologisk tilstand på en grundig og mest mulig altomfattende måte for det aktuelle økosystem og region. Utprøvingen av metoder for å vurdere økosystemtilstand i Trøndelag viser at det er stort behov for å supplere indikatorsettet. Dette er oppsummert i egen tabell. For våtmark og semi-naturlig mark er det spesielt stor mangel på data for egnede indikatorer. Videreutvikling av fagsystemet for økologisk tilstand krever både flere indikatorer, bedre data for mange av indikatorene og bedre kunnskap for å fastsette referanse- og grenseverdier, så vel som skaleringsfunksjoner for indikatorene. Rapporten peker også på viktige forskningsbehov knyttet til å vurdere hva som har betydning for endringer i økologisk tilstand.Nybø, S., Framstad, E., Jakobsson, S., Evju, M., Lyngstad, A., Sickel, H., Sverdrup-Thygeson, A., Töpper, J., Vandvik, V., Velle, L.G. & Aarrestad, P.A. 2019. Test of the system for assessing ecological condition for terrestrial ecosystems in Trøndelag. NINA Report 1672. Norwegian institute for Nature Research. The report summarizes the results of a test of methods for assessing the overall ecological condition of terrestrial ecosystems in Trøndelag county. The project includes a full test of the Index Protocol for the ecosystems mountains, forests, wetlands and semi-natural lands and a limited test of the Scientific Panel Protocol for mountains. Assessment of both methods is based on a set of indicators that represents the seven properties of the ecosystem, and for which we have available data and knowledge. In the Index Protocol, reference values of the indicators are set for intact nature, limit values for good ecological condition, and null values for the ecosystem in a very poor (‘destroyed’) state. The limit value is determined on the basis of data from ecosystems that vary in condition from good to poor, scientific literature, or expert assessments based on knowledge of the ecosystem and its important direct drivers. Observed values of the indicators are scaled to a common scale between 1 (the reference value) and 0 (the null value). The scaled limit value is set to 0.6. Scaling of indicator values allows a quantitative comparison of compare indicators, as well as to aggregate them into indices for ecosystem properties or the whole ecosystem. The Index Protocol is based on the approach used in the Nature Index for Norway and assessments under the Water Framework Directive. It has common features with the proposed system for assessment of ecosystem condition in the UN's experimental ecosystem accounts. The approach of the Index Protocol may be applied at both local and larger scales. The Scientific Panel Protocol compiles and analyses data on the indicators. A panel of experts then considers the indicators' data coverage and coverage of the seven ecosystem properties. Hypotheses (‘phenomena’) are defined to assess whether changes or levels of indicator values indicate that the ecosystem is no longer in good condition. Based on this, the panel gives a qualitative assessment of the extent to which the indicator values imply that the seven properties deviate from good ecological condition. The assessments are justified by the underlying data and the scientific literature and are documented in writing. The approach is inspired by broad international assessments of climate and environment issues, mainly to assess ecological condition at larger scales. The test of the Index Protocol for terrestrial ecosystems in Trøndelag shows that the approach can work well if one has a sufficient and balanced set of indicators, enough knowledge to determine reference, boundary and null values, as well as indicator values for the current state that are representative of the area to be considered. The Index Protocol provides quantitative measures for each indicator, the seven ecosystem properties, and for overall ecosystem condition, with specified uncertainty. Quantitative effects of various pressures on ecosystem condition may be assessed, allowing simple consideration of relevant actions to improve ecosystem condition. Updated assessments can easily be made when better data and knowledge become available, e.g. to adjust the reference and limit values or to supplement the indicator set. The project's limited testing of the Scientific Panel Protocol shows that this too can work well to assess the state of ecosystems. However, this approach appears to be less transparent and more complex and laborious, as it includes expert assessments in several stages of the process. The qualitative assessment of ecosystem condition by the Scientific Panel Protocol makes it less suitable as an operational management tool. Both approaches may have useful functions and are suitable for assessing ecosystem condition, but for different purposes. The Index Protocol aims to develop an index-based knowledge system for application by management authorities, whereas the Scientific Panel Protocol aims to perform thorough and comprehensive syntheses of ecosystem condition for given ecosystems and regions. The testing of methods for assessing ecosystem condition in Trøndelag shows that there is a great need to supplement the indicator set. This is summarized in a separate table. For wetlands and semi-natural lands, there is particular lack of data for suitable indicators. Further development of the system for assessing ecosystem condition requires both additional indicators, better data for many indicators, and better knowledge to determine reference and limit values, as well as scaling functions for the indicators. The report also points to important research needs to assess what is important for changes in ecological status