Elvemusling og fisk i Elstadelva, Nord-Trøndelag. Kartlegging i forbindelse med Knutfoss kraftverk

Larsen, B.M. & Magerøy, J.H. 2018. Elvemusling og fisk i Elstadelva, Nord-Trøndelag. Kartlegging i forbindelse med Knutfoss kraftverk. - NINA Rapport 1451. Norsk institutt for naturforskning. Det ble funnet levende elvemusling på hele strekningen fra Svartfossen ned til samløpet med Namsen, en strekning på om lag 9,5 km. Det er tidligere funnet elvemusling på en 2,5 km lang strekning høyere opp i Møkkelvasselva og i Breivasselv mellom Breivatnet og Møkkelvatnet. Elvemusling har dermed en vid utbredelse i hele nedbørfeltet til Elstadelva. Det ble talt 2526 levende elvemusling og 33 tomme skall på de 18 stasjonene som ble undersøkt i Elstadelva i 2017. Det var ingen overdødelighet av muslinger i noen del av vassdraget, og tomme skall utgjorde bare 1,3 % av det totale antall skjell som ble funnet. På anadrom del av Elstadelva mellom Rossetnes og Knutfossen (strekning 1) ble det til sammen talt opp 48 levende elvemusling på de tre stasjonene som ble undersøkt, tilsvarende en tetthet på 0,4 individ pr. minutt søketid. Dette var vesentlig flere muslinger enn det som er påvist ved tidligere registreringer. Det ble i tillegg funnet et høyt antall muslinglarver på gjellene til ørret på denne strekningen. Det betyr med stor sannsynlighet at det står mange flere muslinger på denne strekningen enn det som ble talt opp. Selv om det finnes både laks og ørret på hele strekningen, ble det bare funnet muslinglarver på ørretungene. Dette gjør at bestanden på anadrom strekning kan betegnes som «ørretmusling». Det ble funnet muslinger mindre enn 50 mm på to av de tre stasjonene. På den regulerte delen av Elstadelva mellom Knutfossen og Hervollhøla (strekning 2) ble det til sammen talt opp 65 levende elvemusling på de seks stasjonene som ble undersøkt, tilsvarende en tetthet på 0,3 individ pr. minutt søketid. Dette var vesentlig flere muslinger enn det som er påvist ved tidligere registreringer. Det ble funnet relativt få muslinglarver på gjellene til ørret på minstevannføringsstrekningen. Dette indikerer at det nok ikke er noen større ansamlinger av muslinger som ikke er oppdaget på strekningen. I lengdefordelingen (N = 59) var minste og største musling henholdsvis 41 og 122 mm lange. Det ble funnet til sammen fire individ som var mindre enn 50 mm (6,8 % av antall muslinger). På de ni stasjonene som ble undersøkt mellom Hervollhøla og Svartfossen (strekning 3) ble det til sammen talt opp 2413 levende elvemusling, tilsvarende en tetthet på 7,5 individ pr. minutt søketid (eller om lag 3,0 individ pr. m²). Det ble funnet et høyt antall muslinglarver på gjellene til nesten alle ørretungene i øvre del av denne strekningen som samsvarte med den høye tettheten av elvemusling. Skallengden til levende elvemusling varierte fra 12 til 126 mm (N = 369). Det var bare fem individ som var mindre enn 20 mm, men i alt 70 individ var mindre enn 50 mm. Dette utgjorde henholdsvis 1,4 og 19,0 % av totalantallet. Dette tegner et bilde av en bestand med god rekruttering. Graving i elvegrusen var imidlertid nødvendig for å avdekke de minste muslingene. I gjennomsnitt var noe over en femdel av muslingene nedgravd i substratet, og andelen nedgravde individ ble større jo større andelen av små muslinger var i vassdraget. Om vi fastsetter økologisk tilstand for Elstadelva basert på elvemusling får vi moderat status både på strekningen mellom Rossetnes og Knutfossen og på strekningen mellom Knutfossen og Hervollhøla, men svært god status på strekningen mellom Hervollhøla og Svartfoss. Laks dominerte i antall på anadrom strekning mellom Rossetnes og Knutfossen (strekning 1). Gjennomsnittlig tetthet av laksyngel (alder 0+) og eldre laksunger (alder ≥1+) var henholdsvis 51 og 14 individ pr. 100 m2. For ørret var tettheten av henholdsvis ørretyngel og eldre ørretunger bare 2 og 1 individ pr. 100 m2. Bestanden av laksefisk klassifiseres etter dette som god. I Elstadelva ovenfor Knutfossen (ikke-anadrom strekning) var gjennomsnittlig tetthet av ørretyngel (alder 0+) og eldre ørretunger (alder ≥1+) henholdsvis 5 og 3 individ pr. 100 m2 i september 2017, og ørretbestanden i vassdraget som helhet klassifiseres etter dette som svært dårlig. Vi skal imidlertid være litt forsiktige når vi tolker resultatet, da klassifiseringen bare er basert på elfiske i ett år. Elstadelva karakteriseres som kalkfattig og humøs. Verdiene av mengde total nitrogen og total fosfor var lavere enn referanseverdien for elvetypen, noe som gir en svært god økologisk tilstand med hensyn til eutrofiering. Forsuring er heller ikke noe problem da vassdraget har en stabil pH på mellom 6,6 og 7,0. Turbiditeten i nedre del av Elstadelva var rundt 1 FTU, og høyere enn i øvre del. Mengde finpartikulært materiale og nedslamming av elvebunnen var også visuelt mer framtredende i nedre del enn i øvre del. Redoksmålingene viste da også at substratet i nedre del hadde mindre vanngjennomstrømning og mangel på oksygen som et resultat av dette. Det er strekningen mellom Knutfoss kraftverk og Hervollhøla som er direkte påvirket av reguleringen i vassdraget. Anleggsvirksomheten i forbindelse med selve kraftanlegget påvirket elva gjennom graving og massetransport når demning, rørgate (1250 m lang) og kraftstasjon ble bygget. Hvordan anleggsarbeidet har påvirket turbiditeten og hvor mye løsmasser som har blitt lig-gende igjen på elvebunnen etterpå, har vi ingen dokumentasjon på. Men siden inngrepet skjedde for mindre enn 10 år siden kan grus, sand, silt, jord og annet finpartikulært materiale fortsatt ligge igjen i elveløpet og være årsaken til at substratet er tettet igjen. Tiltak for å hindre erosjon og tilførsel av silt og annet finpartikulært materiale er imidlertid viktig for å hindre ytterligere nedslamming i den nedre delen av Elstadelva. En regulering av Elstadelva, gjennom byggingen av Knutfoss kraftverk, har ikke vært kritisk for elvemuslingens forekomst i vassdraget som helhet. Bestanden er liten i nedre del, og de naturgitte forholdene gjør at det heller ikke er forventet noen stor bestand i denne delen av elva. De største forekomstene har nok alltid hatt sin naturlige utbredelse høyere opp i vassdraget. Selv om det er redusert vannføring på den regulerte strekningen, har minstevannføringen sikret et tilstrekkelig vanndekt areal for elvemusling og ørret. Det er dessuten fortsatt perioder gjennom året da vannføringen er større enn slukevnen til kraftverket. Høyeste regulerte vannstand for dammen er 91,0 moh. Når damnivået er høyere enn dette vil reell vannføring i elva være høyere, og til tider betydelig høyere, enn minstevannføringen. Hvor mye høyere kan være litt vanskelig å anslå. Det ser likevel ikke ut til at disse flomtoppene er tilstrekkelig store til å unngå nedslamming av substratet. På den regulerte strekningen kan økt vanntemperatur i tillegg medføre større algevekst enn på uregulert del av elva. Resultatet av redoksmålingene viste at bare 15-40 % av målingene hadde tilfredsstillende redokspotensiale i nedre del sammenlignet med 70-100 % av målingene i øvre del. Nedslamming av elvebunnen, som en konsekvens av redusert vannføring, færre «spyleflommer», tidligere anleggsarbeider og en sannsynlig temperaturøkning, er den mest nærliggende årsaken til at bestandene av elvemusling og ørret har lavere økologisk status enn forventet på den regulerte elvestrekningen. Men det er ingen ting som tilsier at det er nødvendig med straks-tiltak for å sikre forekomstene av de to artene. Det kan derfor være fornuftig å avvente eventuelle tiltak til det er gjennomført en ny overvåking begrenset til den regulerte strekningen. Slike undersøkelser foreslås gjennomført om tre år (2020) og vil da bl.a. kunne vise om det har foregått rekruttering på denne strekningen etter regulering. Nyrekrutterte muslinger vil da ha fått tid til å komme seg opp av grusen. Dette vil gi et bedre grunnlag for å vurdere om det i det hele tatt er nødvendig å iverksette særskilte tiltak for å opprettholde bestandene av elvemusling og ørret som er berørt av Knutfoss kraftverk