Effekter av kalking på forsuringsrammede krepsebestander. Overvåking av fem lokaliteter i Hedmark over en 10-15 års periode

Taugbøl, T. 2005. Effekter av kalking på forsuringsrammede krepsebestander. Overvåking av fem lokaliteter i Hedmark over en 10-15 års periode. - NINA Rapport 98. Prosjektet har sett på effekten av å kalke forsura krepselokaliteter når det gjelder: 1) å reetablere utdødde eller sterkt reduserte bestander gjennom nye utsettinger av kreps 2) å snu en negativ trend med hensyn til krepsebestandens tetthet og størrelsessammensetning. Prosjektet har omfattet lokalitetene Rokosjøen (Løten kommune), Bæreia og Digeren (Kongsvinger kommune), Søndre Øyungen (Eidskog kommune) og Dølisjøen (Sør-Odal kommune), alle i Hedmark. Alle innsjøene var påvirket av forsuring og representerte en gradient når det gjaldt bestandsstatus for kreps: Før kalking var Digeren, S. Øyungen og Dølisjøen krepsetomme eller hadde kun sporadisk forekomst av kreps. I Bæreia var det relativt bra med småkreps, mens de større krepsene i stor grad var forsvunnet. I Rokosjøen var effekten av forsuring mer usikker, men mindre gjennomsnittsstørrelse på krepsen og minimal bruk av de sureste delene av sjøen, var en sannsynlig forsuringseffekt. Bæreia ble kalket første gang i 1991, Rokosjøen, Digeren og S. Øyungen i 1994 og Dølisjøen i 1996. Utsetting av kreps er foretatt i Digeren og S. Øyungen i 1995-97, og i Dølisjøen i 1996-97. I alle lokalitetene har det vært en positiv utvikling av krepsebestanden etter kalking. En mer eller mindre markert økning i teine- og/eller dykkefangstene har blitt registrert 4-6 år etter første kalking. Det er liten tvil om at det var forsuring som var årsaken til at krepsebestandene var utryddet eller redusert. Kalking og utsetting av kreps har vært vellykkede tiltak for å styrke og reetablere bestandene, men en generell trend er at fangstene stagnerte etter den første relativt lille økningen. Bestandsutviklingen har i så måte vært dårligere enn forventet i alle lokalitetene. Krepsebestanden i Rokosjøen har hatt en positiv utvikling etter kalking. De østlige deler av innsjøen, hvor det tidligere bare var sporadisk forekomst av kreps, gir nå like store teinefangster som i den vestlige delen. Over hele innsjøen er den generelle trenden fra dykkefangstene økt rekruttering. Den markerte forbedringen kom 4 år etter første kalking. Gjennomsnittstørrelsen på krepsen i teinefangstene ble markert større i perioden 1994-2000. Fra 2001 gikk størrelsen på krepsen i prøvefisket ned trolig som følge av at det ble åpnet for ordinært krepsefiske for første gang siden slutten av 1980-tallet. Det er imidlertid bekymringsfullt at: 1) gjennomsnitts- størrelsen på krepsen i teinefangstene er vedvarende lav også i 2002-2004, til tross for at prøvefisket er foretatt før krepsesesongen starter, og 2) dykkefangsten i den østlige delen i 2004 er lavere enn på mange år. Rokosjøen ble kalket i 1994-1998 og i 2002. I Bæreia ble krepsebestanden, og spesielt kreps over 8-9 cm, kraftig redusert fra 80-tallet og fram til kalkingen startet i 1991. Årlig kalking siden 1994 har gitt en tilfredsstillende vannkvalitet, men forbedringen av krepsebestanden har vært mye mindre enn forventet. En markert økning i teinefangsten kom i 1995, fire år etter første kalking, men har deretter stagnert. Det er sannsynligvis andre årsaker enn forsuring som holder krepsebestanden nede. Bestanden må fortsatt betegnes som tynn og gjennomsnittsstørrelsen er lav. Et positivt tegn er at dykkefangsten i 2004 var den høyeste siden 1988 og kan indikere en bedret rekruttering.© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels