Fjellrev i Norge 2013. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev

Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværende form i 2003, i tilknytning til den første handlingsplanen for fjellrev. Gjennom overvåkingsprogrammet for fjellrev kontrolleres kjente fjellrev-lokaliteter årlig. Biologisk materiale samles inn for DNA-analyse med tanke på å bestemme art (fjellrev/rødrev), haplotype (eventuell farmrevopprinnelse) og individ. Det ble registrert 24 ynglinger av fjellrev i Norge i 2013, med minimum 143 valper. Vinterbestanden av fjellrev før yngling var minimum 118 individer. I Sverige ble det registrert 22 ynglinger. For Sør- Norge er dette et rekordår for fjellreven, med totalt 20 ynglinger. De tre fjellrevynglingene i Nord- Trøndelag markerer også en milepæl for to lokale delbestander der det ikke har vært observert fjellrevkull siden tidlig på 2000-tallet. Fra Nordland og nordover ble det bare registrert en yngling av fjellrev. 2013 ble altså nok et bunnår for fjellreven i Nord-Norge. De store forskjellene mellom sør og nord kan høyst sannsynlig forklares av de store forskjellene i forekomst av smågnagere. Fjellreven får sjelden fram valper når det er lite smågnagere. Utsetting av fjellrevvalper fra Avlsprogrammet har gitt en reetablering av bestanden i Snøhetta. Med 14 ynglinger i 2013, er dette i dag blitt Norges største bestand av fjellrev. Utsetting av fjellrev på Finse de siste fire år har også gitt resultater, med fire ynglinger av fjellrev i 2013. Fjellrevbestanden på Saltfjellet framstår også mer robust enn for bare få år siden. Utsatte rever har i stor grad bidratt til å løfte bestandssituasjonen også i denne fjellregionen. Fjellrev utsatt fra avlsprogrammet var sannsynligvis innblandet i 19 av årets norske ynglinger. Utsetting av fjellrev viser seg med dette å være et svært effektivt tiltak for å reetablere og styrke fjellrevbestander i Norge og Skandinavia. At det igjen er yngling av fjellrev i fjellområdene i Nord-Trøndelag er svært positivt for den skandinaviske fjellrevbestanden. Skjækerfjella, Blåfjella og Hestkjølen er vurdert som potensielt viktige vadesteinsområder mellom det sørlige og nordlige utbredelsesområdet for fjellrev i Skandinavia. Den økte forekomsten av fjellrev i området, supplert med tre ynglinger, viser at forbindelsen mellom de sørlige og de nordlige delbestandene kan være i ferd med å bli gjenopprettet. Likeledes er Kjølifjellet/ Sylane vurdert å være et viktig vadesteinsområde for den sørlige delen av den skandinaviske fjellrevbestanden. Tiltak med oppsett av fôrautomater og i noen grad felling av rødrev har trolig vært avgjørende for etablering og fast tilhold av fjellrev i disse fjellområdene. Situasjonen nord for Saltfjellet er bekymringsfull. Her har fjellrevbestandene i lengre tid vært små og det er svært lange avstander mellom de ulike delbestandene. Dette vanskeliggjør utveksling av individer mellom fjellområdene. De er trolig helt isolert fra fjellrevene i midtre Skandinavia. I 2013 ble det ikke registrert aktivitet av fjellrev ved hiene i Reisa og på Ifjordfjellet. Fjellrevbestanden på Varangerhalvøya holder stand, med relativt stabil aktivitet ved hiene og sju individer identifisert fra DNA. Tiltak bør vurderes for å styrke den langsiktige overlevelsen til fjellreven også i nordlige Skandinavia. Det er forventet oppgangsår/toppår for smågnagere over hele landet i 2014. Med godt over 100 voksendyr i bestanden, og med god vinteroverlevelse hos årets valper, kan vi forvente mange ynglinger av fjellrev i 2014. Intensivering av tiltak de to kommende vintrene vil derfor kunne ha stor effekt på fjellrevbestanden og gi et løft fram mot 2015. analyser, Arctic fox, Alopex lagopus, reproductions, population monitoring, DNA analysisThe Scandinavian arctic fox population is threatened by extinction and is classified as Critically Endangered (CR) in the Norwegian Red List. Despite legal protection for more than 80 years, the species has until recently been continuously declining, subpopulations have gone extinct and large mountain areas are now without reproducing arctic foxes. The national monitoring program for arctic fox was established in its current form in 2003, in connection with the first Action Plan for the arctic fox. Through the monitoring program, arctic fox dens are checked every year. Fresh scats, hair or other biological material are sampled for DNA analysis to determine which species (arctic fox or red fox) is active at a den, to detect escaped farm foxes (mtDNA haplotyping), and to identify individuals of arctic foxes. In 2013, 24 arctic fox litters were recorded in Norway, with a minimum of 143 cubs. The winter population before breeding was at least 118 individuals. In Sweden, 22 litters were registered in 2013. For Southern Norway the year 2013, with a total of 20 litters, is all-time-high since the monitoring program started in 2003. The three litters in Nord-Trøndelag are also milestones for two local subpopulations where the last recorded arctic fox litters were observed in early 2000. From Nordland and northwards only one litter was recorded, and 2013 turned out to be another bottom year for the arctic fox in Northern Norway. The large difference between the South and the North of Norway can most likely be explained by large differences in the abundance of small rodents. The release of arctic fox cubs from the breeding program has led to a reestablishment of the arctic fox population in Snøhetta. This is today the largest population of arctic foxes in Norway, with 14 litters in 2013. In the Finse area, further south in Norway, the release of foxes over the last four years has shown good results with four litters in 2013. The arctic fox population in Saltfjellet also appears to be more robust than it was just a few years ago. Foxes released from the breeding program were most likely involved in 19 of this year’s breedings. This demonstrates that release of foxes from the breeding program can be an effective measure to reestablish and strengthen arctic fox populations in Norway and Scandinavia. The fact that the arctic fox is again breeding in the mountain areas of Nord-Trøndelag can potentially have important positive effects on the overall Scandinavian arctic fox population. The mountain areas Skjækerfjella, Blåfjella and Hestkjølen are considered to be important stepping stones between the southern and northern ranges of expansion in Scandinavia. With a considerable increase in the number of arctic foxes and the three litters in 2013, there is hope that the link between the southern and northern populations is about to be reestablished. Similarly Kjølifjellet/ Sylan is considered to be an important stepping stone for the southern part of the Scandinavian arctic fox expansion. Feeding stations, and some effort to reduce the number of red foxes by hunting, has probably been crucial for the establishment and subsistence of arctic foxes in these mountain areas. The situation north of Saltfjellet is worrying. The arctic fox populations in Northern Norway have been small for a long time, and there are long distances between the different subpopulations,which most likely limit the exchange of individuals between the sub-populations. The arctic foxes in these areas are probably completely isolated from the arctic foxes in mid-Scandinavia. In 2013 there was no registered activity of arctic foxes on the den sites in Reisa and Ifjordfjellet. The arctic fox population on Varangerhalvøya is maintained at a low population size, but with relatively stable activity at the den sites and seven individuals identified from DNA. Measures to strengthen the long term survival of the arctic fox also in Northern Scandinavia should be considered. It is expected that there will be an increase or a peak in the populations of small rodents in Norway in 2014. With well above 100 adult foxes, and with good winter survival for this year’s cubs, we can expect several arctic fox litters in 2014. Thus, intensifying the measures the coming two winters will potentially have a strong positive effect on the arctic fox population and give a lift towards 2015.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse