Avtaleformer, lønnsvekst og lønnsspredning

I denne rapporten ser vi nærmere på utviklingen i avtaleformer, lønnsvekst og lønnsspredning gjennom en litteraturgjennomgang og gjennom å anvende data fra Norge i perioden 1997 til 2014. Vi anvender data fra Lønnsstatistikken, fra populasjonsomfattende registerdata (sammenkobling av Aa-registeret og LTO-registeret) og fra virksomhetsbaserte spørreundersøkelser (ABU 1997/2003/2012). Vi finner at kun mindre endringer i avtalesystemet i Norge har funnet sted i senere tid, og kontinuitet preger norsk økonomi i så måte. Dog skal det sies at i både privat og offentlig sektor skjedde det viktige endringer på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, som innebar en viss desentralisering. Mønstrene blir mindre klare på 2000-tallet for de fleste private næringer. Våre undersøkelser viser at lønnsspredningen øker i perioden. Denne utviklingen deler vi med de fleste industrialiserte land. Vi viser samtidig at det ikke nødvendigvis er slik at lønnsspredningen er større på områder med stor grad av lokal lønnsdannelse, eller at veksten i lønnsspredning er størst på de områdene som har en tydeligere desentralisering av lønnsdannelsen. Dekomponeringen av lønnsspredningen viser dog at lønnsforskjellene er større mellom virksomheter enn de er innad i virksomheter. Vi finner at virksomheter hvor lønnen kun fastsettes gjennom lokale forhandlinger, har noe høyere lønn i gjennomsnitt enn virksomheter hvor lønnen fastsettes sentralt, men hvor lokale lønnsforhandlinger kommer som et supplement. På toppen av lønnshierarkiet er forskjellen enda større, men på bunnen er den lik. Individuell lønnsfastsettelse er uansett om en betrakter bunnen, gjennomsnittet eller toppen, assosiert med klart høyere lønn. Individuelle lønnsavtaler er også assosiert med høyere lønnsspredning generelt, og da særlig på toppen av lønnsfordelingen. Men dette kan langt på vei forklares med marked, eierskap og lokale forhold. Både for kvinner og menn vil lokal lønnsdannelse og individuell lønnsfastsettelse være assosiert med høyere lønn, også innad i næringer, men lønnsforskjellene mellom kvinner og menn innad i næringer blir ikke påvirket av avtaleformene. Vi finner heller ikke støtte for antakelsen om at høy lønnsspredning er nødvendig for å oppnå høy lønnsvekst. Lønnsoppgjørene ser ut til å følge konjunkturutviklingen tett. Det ser i litt mindre grad ut til at de gjennomsnittlige tilleggene følger konjunkturene i offentlig sektor. Vi finner, over hele lønnsfordelingen, en negativ sammenheng mellom sentrale tillegg og lokale tillegg. De sentrale tilleggene blir imidlertid ikke fullstendig kompensert lokalt. Det betyr at størrelsen på de sentrale oppgjørene er styrende for størrelsen på lønnsveksten over hele inntektsfordelingen, selv om det ikke er krone for krone. Vi fant at sentrale tillegg demper lønnsspredningen, særlig på bunnen, og spesielt for funksjonærer. Samtidig så vi at lønnsspredningen dempes mest for kvinner, og særlig for ikke-funksjonærer. Selv om vi avdekker en dempende sammenheng mellom de sentrale tilleggene og lønnsspredningen, så er denne sammenhengen svak. Det er veldig mye annet som er viktig for lønnsspredningen i Norge. I et likelønnsperspektiv er det viktig å være klar over at det lønnsutjevnende elementet i de faste tilleggene slik disse er utformet i dag, ikke er spesielt viktig som virkemiddel for å oppnå likelønn.publishedVersio