Sette sitt preg på urbane boligområder : brukernes handlingsrom

The ability to mark and change - or hold efficacy over - one’s environment is a basic need of everyday dwelling. Because people in cities share outdoor space, their ability to affect their environment is constantly in contention – in relation to other spatial users and to those who maintain and regulate urban spaces. Residential urban spaces are managed through the decisions that determine their plan, design, access, administration, regulation, functionality, and quality of maintenance over time. In contemporary cities, these tasks are increasingly performed or influenced by private actors, or public actors without local knowledge of individual spaces. These phenomena bring into question how user efficacy can be safeguarded and how users are served by the spaces that they frequent. This dissertation operationalizes user efficacy and explores these practical challenges through three differently administered residential urban spaces in Oslo, Norway. Inspiring the research’s ethnographic inquiry is a reconsideration of spatial management research through a translation of the Actor Network Theory (ANT) approach. The approach focuses the research on the material effects of practices. This perspective frames the interaction of spatial management and user efficacy through how they affect the built environment. User efficacy is thus approached not only through the ability to engage civically in participation forums, but also to engage by marking the physical environment. This deployment encourages the consideration of many practical disciplines together, opening the inquiry to the plurality of possible actions, actors, and influencers that affect urban spaces. Considering all kinds of user actions that affect the environment – intentional or incidental, legal or illegal, constructive or destructive – the dissertation describes the need for reflexive spatial management margins. Within locally inclusive and responsive margins of management and regulation, different users can contribute constructively to adapting and heterogeneously textured environments - mediated to ensure minimal infringement upon others’ efficacy, safety, and well-being. The study’s results show that user efficacy can be enabled by spatial management’s facilitation of physical and civic engagement, implementation of user input, flexible enforcement of regulations, and reflexive response to physical changes in the built environment. User efficacy that excludes or infringes upon other users or deteriorates the environment can be limited by imposing and enforcing regulations. Such regulations should be evaluated by how enforceable they are in a given context. Further, the need for regulations should be evaluated against the extent of social exclusion or environmental deterioration that their infractions would cause at a specific urban space. By illuminating the distinct differences of three Oslo cases, the following threats to user efficacy are found: anonymous spaces, high investment pressures, strict regulation of spatial use, and gaps as well as excesses in maintenance.Å sette sitt preg på, og å ha muligheter til å påvirke bomiljøet er en forutsetning for følelsen av tilhørighet og eierskap til sitt nærmiljø. I byer deler mange mennesker det samme miljøet, og dermed blir det vanskelig for den enkelte å påvirke det – de kan komme i konflikt med andre brukere i byrommet eller med de som forvalter og drifter byrom. Spatial management innebærer utforming og vedlikehold av byrom – fagområder som planlegging, byforming, administrasjon, og drift. Flere og flere av de oppgavene som faller inn under spatial management feltet utføres av private aktører, eller offentlige etater uten tilknytting til spesifikke byrom. Disse fenomenene fordrer spørsmål rundt hvordan brukeres påvirkningskraft ivaretas og tilrettelegges i felles byrom i boligstrøk. Denne avhandlingen studerer brukernes påvirkningskraft i det bygde miljøet og bruker tre oslo-caser, hver med sin egen driftsform, for å belyse de praktiske utfordringer innenfor spatial management. Denne forskningen er inspirert av en tilnærming som er fortolket fra sosiologi – Actor Network Theory (ANT). Tilnærmingen fokuserer på de konkrete, materielle effekter som følger praksis. Den setter effektene av spatial management og brukernes praksis opp mot hverandre. Brukere kan påvirke miljøet både gjennom deltagelse i medvirkningsprosesser og gjennom fysiske tiltak som endrer omgivelsene. Dette perspektivet åpner for vurdering av mange typer praksis i byrom – ikke bare de som er forventet, planlagte, eller lovlige. Avhandlingen viser behovet for refleksive og koordinerte spatial management praksiser for å utforme, regulere, og vedlikeholde byrom sånn at de møter brukernes behov. Slik får forskjellige brukere mulighet til å tilpasse og sette sitt preg på sine fellesrom uten å forstyrre andres påvirkningskraft, trygghet, og velvære. Forskningsresultatene viser at de som jobber i spatial management (planleggere, designere, eiendomsforvaltere, og driftsarbeidere) kan oppmuntre brukere til å bidra konstruktivt til bomiljøet. Dette gjennom tilrettelegging av fysisk engasjement og brukermedvirkning, gjennomføring av innspill fra medvirkningsfora, fleksibel håndheving av lokale regler, samt refleksiv responsivitet til brukeres endringer i byrom. Samtidig kan forvaltere begrense destruktiv atferd som ekskluderer andre brukere eller på andre måter forringer byrom gjennom håndheving av regler og samarbeid med engasjerte brukere. Slik regulering må vurderes lokalt i henhold til hvor rimelig reguleringen kan håndheves, kontra de negative konsekvensene når reguleringen ikke er på plass. Ved å evaluere tre caser i Oslo by har denne avhandlingen identifisert faktorer som truer brukernes påvirkningskraft, disse er: brukernes følelse av anonymitet, privatisering med høyt investeringspress, streng regulering av byrommets bruk, og utilstrekkelige driftstiltak