Snow kiters on the Hardangervidda plateau

Snøkiting er blant de ”nye” friluftsaktivitetene i Norge, hvor ”ny” innebærer at aktiviteten har eksistert i de siste 10-15 årene. Aktiviteten har økt jevnt siden starten på 1990-tallet. Kiting foregår helst på store åpne flater og høyfjellsområdene i Norge er godt egnet for aktiviteten. Disse områdene har gode vind- og snøforhold, store arealer og de er lett tilgjengelige. Deler av aktiviteten foregår i villreinområder, noe som har medført debatt helt siden aktiviteten startet. Debatten har stått mellom villreinforvaltningen på den ene siden og kiterne på den andre. Norge har særskilt internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen (Rangifer tarandus tarandus) og forvaltningen har ikke ønsket å utsette den for unødvendig påvirkning. En del av tiltakene er gjort ut fra et føre-var-prinsipp, uten tilstrekkelig datagrunnlag i følge kiterne. Kitemiljøet har etterlyst dokumentasjon for vedtakene som er gjort om ferdselsbegrensninger. Én arena for konflikten har vært Hardangervidda, som har blitt et svært populært kiteområde. Det forskes mye på villreinen og det er godt tilfang på data om reinens levesett og arealbruk. På motsatt side finnes det lite kunnskap og dokumentasjon om kiterne og deres atferd. Jeg tror dette informasjonsgapet har vært noe av kimen til konflikten og ønsker med denne oppgaven å bidra til mer kunnskap om kiterne, hvem de er, hvor og hvordan de kiter og hvilket hensyn de ønsker å ta til villreinen. Oppgavens problemstilling er: “Oppfatter kiterne turkiting som en attraktiv aktivitet, er Hardangervidda som et attraktivt og egnet område for turkiting, og er det ønske og aksept for eventuell tilrettelegging og regulering av aktiviteten?” Oppgavens primærdatagrunnlag er en internettbasert spørreundersøkelse blant kiterne i Norge hvor 147 respondenter, kitere, svarte. På grunnlag av spørreundersøkelsen beskrives kiterne og deres aktiviteter og holdninger. Datamaterialet viser at kiterne i stor grad kan ses på som en homogen gruppe. Aktiviteten preges av så kalt fristilkiting hvor man kiter i synsavstand til bilveier og annen infrastruktur. Det er et fåtall som beveger seg ut på tur med kiten, såkalt turkiting. Turkiting er krevende ved at man må ha mye utstyr og erfaring for å legge ut på langtur. I tillegg er man avhengig av stabilt gode vind-, vær- og føreforhold. Derfor er det et fåtall som turkiter, og turene over Hardangervidda i løpet av en sesong er få. Det er ingenting i materialet som tyder på at turkiting kommer til å øke dramatisk. Turkiting kan derfor antas å forbli en sporadisk forstyrrelse som har liten effekt på villreinen. Økningen innen kiting kommer sannsynligvis i hovedsak å fortsette i fristilsegmentet. Fristilkiting har lavere mestringsterskel, er lett tilgjengelig og mer interessant for kiterne. Selv om denne aktiviteten foregår innenfor et begrenset område kan den intense bruken av området bidra til en kumulativ forstyrrelseseffekt. Dette står i motsetning til antakelsen om at det er turkiting som har størst forstyrrelsespotensial på villreinen. Kiterne synes å være en gruppe som tar hensyn til sine omgivelser samtidig som de søker informasjon om kiteforhold, villreinposisjoner inkludert. Derfor er det sannsynligvis mulig å få til en konstruktiv dialog mellom kitere og forvaltning slik at man sammen finner gode løsninger som tjener begge parter. Snow kiting is one of the new, modern aspects of outdoor activities in Norway, ‘new’ meaning that it has existed for the past 10–15 years. Snow kiting is in rapid growth and utilises open, windy areas, as high mountain plateaus. The kiting activity can be divided into two main segments: free style kiting, where tricks and jumps are performed in a quite small arena; and tour kiting, where the kiter during one or more days makes a round trip or an A–B trip using the kite as a means of transport. In several of the high mountain areas kiters share the space with the wild reindeer (Rangifer tarandus tarandus). Norway has certain responsibilities in managing some of the large wild reindeer herds left in Europe. Consequently the kiters’ activities in these areas have caused discussion and debate. Access for kiters to certain areas has been restricted. Similar measures are being considered in several other areas. The kiters have questioned the reasons for restricting access to certain areas. They consider the decisions having been made on a vague and non-documented basis. Hardangervidda, the largest high mountain plateau in Northern Europe, is one of these areas. Located in Southern Norway between east and west Hardangervidda has lots of space, excellent wind and snow conditions, and the area is easy accessible within 4–5 hours driving from most of southern Norway. Hardangervidda is also a very important reindeer habitat. The reindeer is well documented, opposite to the kiting activities, where almost no research has been performed. In order to shorten this knowledge gap and to investigate the real potential in the reindeer–kiter conflict, this thesis has conducted a survey in the Norwegian kiting community based on the following questions: ‘Do kiters consider tour kiting as an attractive activity? Is Hardangervidda regarded as an attractive area for tour kiting? Do the kiters accept facilitation and regulations of their activities?’ The survey got 147 respondents. Based on the survey the kiters are described on demographical variables as well as their kiting habits. Findings are that even if there are minor ’differences‘ between free style and tour kiters, the two groups can largely be considered as one common group on the variables investigated in the survey. Most of the kiters are performing free style kiting. The tour kiting may be regarded as a marginal activity, especially when it comes to multi-day long distance crossings of large areas as Hardangervidda. Tour kiting requires high mountain skills and experience, lots of equipment and thorough planning. In addition, weather, snow and wind conditions should match in order to perform a planned trip. Consequently, the growth in kiting activity should be expected in the free style segment. Seen from a reindeer management point, this may represent another impact on the reindeer, as the tour kiting may be regarded as a sporadic interference, while in certain free style kiting hot-spots the activity may cumulatively add to other interferences, ending up in a barrier effect. Findings also show that kiters are a group of responsible individuals, considering the effects of their activities, seeking information and ready to take measures to avoid conflicts with wild life as reindeers. This should open for dialogue between kiters and wild life authorities in order to find good solutions