Fattigdom i Stor-Osloregionen : en empirisk analyse

Tidligere empiriske fattigdomsstudier viser at Oslo er det stedet i landet hvor fattigdomsproblemet er størst. Fra tidligere studier vet vi imidlertid lite om hvordan fattigdomssituasjonen er på bydelsnivå i Oslo. Dessuten har vi mangelfull informasjon om omfanget av fattigdom i ulike demografiske og sosioøkonomiske grupper i hovedstadsregionen. For å belyse den geografiske sammensettingen til personer/hushold som karakteriseres som fattige, dvs. personer/hushold med disponibel inntekt under et bestemt inntektsnivå, gjennomføres denne empiriske fattigdomsanalysen på kommunalt nivå i Stor-Osloregionen og på bydelsnivå i Oslo. Som komparativt grunnlag estimeres andelen fattige i de tre nest største byene (Stavanger, Bergen og Trondheim) og (summarisk statistikk) for sentrale og ikke-sentrale kommuner. I tillegg presenteres det empiriske resultater som illustrerer omfanget av fattigdom etter sosioøkonomiske og demografiske karakteristika for å undersøke nærmere hva som kjennetegner personer som blir klassifisert som fattige. En sammenlikning av de empiriske fattigdomsresultatene fra kommunene i Stor-Osloregionen med fattigdomsresultatene fra de tre nest største byene og summarisk statistikk fra sentrale og ikke-sentrale strøk, bekrefter inntrykket fra tidligere empiriske fattigdomsanalyser av at Oslo er det stedet i landet hvor fattigdomsproblemet er størst. Det er ikke overraskende at fattigdom i vesentlig grad ser ut til å være et hovedstadsproblem. For det første viser de empiriske resultatene at innvandrere med bakgrunn fra ikke-vestlige land er sterkt overrepresentert blant de som karakteriseres som fattige. Den høye andelen ikke-vestlige innvandrere i Oslo er en viktig forklaring bak den høye andelen fattige i hovedstaden. Dessuten er andelen enslige, enslige forsørgere og unge voksne i etableringsfasen relativt høy i Oslo sammenliknet med landet for øvrig. Dette er grupper som også er overrepresentert blant de fattige. Det er betydelig variasjon i omfanget av fattigdom mellom bydelene i Oslo. Andelen fattige er spesielt høy i bydelsområdene Indre øst og Nye drabantbyer. Det er også verd å merke seg at andelen fattige er betydelig høyere i bydelsområdene Indre vest og Gamle drabantbyer enn i både Norge generelt og Stor-Osloregionen sett under ett. Til sammenlikning er andelen fattige relativt lav i området Ytre vest i forhold til bydelsområdene for øvrig, men likevel betydelig over fattigdomsandelene i de fleste av omegnskommunene til Oslo og landet som helhet. De relativt store fattigdomsproblemene i Indre øst og Nye drabantbyer skyldes ikke bare en overrepresentasjon av grupper utsatt for fattigdom, men også at andelen fattige i de ulike befolkningsgruppene jevnt over er relativt høy i disse bydelsområdene. Et naturlig spørsmål i lys av de empiriske resultatene presentert ovenfor er hvordan en kan forstå konsentrasjonen av fattigdom i bestemte i bestemte bydeler i Oslo. Faktorer som boligpriser, boligtyper og beliggenhet ser ut til være viktige for å forstå de selektive flytteprosessene og graden av demografisk, etnisk og sosioøkonomisk segregasjon