Barnehagen i en brytningstid : Tradisjoner i spill og praksiser under press i den store barnehagen

Doktoravhandling i utdanningsvitenskapDe siste tiårene har barnehagen blitt en sentral del av velferdsstaten og fått et sterkere offentlig fokus. Den økte oppmerksomheten på barnehagen åpner for at ulike samfunnsinteresser, kunnskapsfelt og maktområder legger føringer for og retter forventninger til barnehagens virke. Studiens målsetting er å utvikle kunnskap om hvordan barnehagens praksiser kommer til utrykk i den store barnehagen, og på hvilke måter praksisene vedlikeholdes, utfordres og reformuleres i sammenheng med endringer i samfunnet forøvrig. Begrepet «den store barnehagen» viser til den studerte barnehagen slik den framtrer materielt og arkitektonisk. Den store barnehagen representerer også forståelser av barnehagen som organisasjon og samfunnsinstitusjon i samtiden. Kritisk diskursanalyse er valgt som teoretisk og metodisk ramme, for å undersøke hvordan ulike perspektiver på barnehagen kan bygge opp under og opprettholde barnehagens tradisjoner og påvirke og endre praksiser i barnehagen. På bakgrunn av den teoretiske rammen ses barnehagen som en praksis der menneskene er delaktige i å produsere og reprodusere virksomheten gjennom sine sosiale og diskursive praksiser. Det empiriske materialet har utgangpunkt i etnografisk metode med feltarbeid i en stor, nyetablert barnehage. Feltarbeidet har foregått i en enhet med tre barnegrupper over en periode på seks måneder. Datamaterialet består av observasjoner og gruppeintervjuer med personalet i barnehagen. Faircloughs tredimensjonale analysemodell (Fairclough, 1992) er verktøy for analysen. Datamaterialet er analysert i dimensjonene: tekst, diskursiv praksis og sosial praksis i en bredere samfunnssammenheng. Studien viser at den store barnehagen utfordrer innarbeidede sosiale praksiser og påvirker innholdet i arbeidet samt personalets posisjoner og relasjoner til barna i hverdagen. Analysen gir grunnlag for å si at den store barnehagen står i en dialektikk som innebærer kontinuitet, samtidig som det pågår endringer. I endringsprosessene som løftes fram, blir det synlig at barnehagen som institusjon er vevd inn i dyptgripende ideer og idealer med røtter som ikke lett lar seg endre i takt med politiske og pedagogiske trender. Studien bidrar til å belyse og forstå barnehagepersonalets posisjon i brytningen mellom samfunnets forventinger og personalets forståelser av barnehagens oppgaver. I studien skrives det fram en bevisstgjøringsdiskurs som løfter fram barnehagepersonalets ulike forståelser, og viser at det finnes et mangfoldig kunnskapsrepertoar innenfor barnehagen. Sammenfattet viser studien hvordan hverdagen i den store barnehagen skapes i en gjensidig prosess mellom samfunnets forventninger, de fysiske rammene og de lokale diskursive og sosiale praksisene i barnehagen. Dette gir grunnlag for å mene at bevissthet om sammenhenger mellom talen om barnehagen og de sosiale praksisene i barnehagen er sentral for en faglig utvikling av barnehagen