Oppfølging : bare et begrep eller innhold og mening? En kvalitativ studie av ungdom mellom 18-25 år som har boligsosial oppfølging

Master's thesis in Social workFokus for denne masteroppgaven har vært å få mer kunnskap om hvordan ungdom i aldersgruppen 18 til 25 år som mottar tjenesten boligsosial oppfølging, opplever at oppfølgingen har innhold og mening. Oppgaven har også fokusert på hvordan disse ungdommene har opplevd møte med hjelpeapparatet. Videre har oppgaven hatt fokus på om det er samsvar mellom ungdommenes og noen av tjenestens samarbeidsparter sine opplevelser. Den teoretiske tilnærmingen til oppgaven har vært teorier knyttet til hverdagsliv og samhandling forankret i det sosiologien kaller et mikrointeraksjonistisk perspektiv hvor fenomenologi og symbolsk interaksjonisme er de to hovedretningene. Jeg har også trukket inn perspektiver på makt da makt alltid vil være en vesentlig dimensjon samhandling mellom mennesker og mennesker og system. Oppgavens empiriske materiale er innhentet ved bruk av kvalitativ metode og intervju med ungdommer i målgruppa samt fokusgruppeintervju med sentrale samarbeidsparter. Utvalget av ungdommer var et strategisk utvalg som alle var mottakere av individuell boligsosial oppfølging på intervjutidspunktet. Intervjuene var delvis strukturert intervjuguide og for ungdommene supplert med bruk av et enkelt spørreskjema. Datamaterialet ble transkribert og deretter analysert etter en temasentrert tilnærming. I analysen ble det empiriske materialet delt opp og presentert i fire temaer og deretter drøftet og tolker opp mot teori. Mine funn viste først og fremst at det var stor grad av samsvar mellom ungdommenes og samarbeidspartenes opplevelser av tjenesten boligsosial oppfølgings innhold og betydning. Begge parter beskrev de samme elementer ved oppfølgingen og oppfølgers måte å utføre denne på som vesentlig. De la begge vekt på viktigheten av den praktiske, konkrete delen av oppfølgingen. Begge la også vekt på oppfølgers funksjon som voksenstøtte for ungdommen blant annet i møte med andre deler av hjelpeapparatet. Oppfølgers personlige engasjement i relasjonen til den enkelte ungdom, ble understreket som den mest avgjørende faktoren for hvorvidt oppfølgingen skulle lykkes eller ikke. Lykkes i betydning av at ungdommen ønsket kontakt med tjenesten og opplevde at økt selvstendighet. Mine funn viser også at det i møte mellom ungdom og hjelpeapparat ligger store utfordringer knyttet til det å se, høre og ta det ungdommene formidler at de har behov for på alvor. Kristiansand, 14. november 2011 Solveig Vagl