Sikkerhetskultur i trålflåten- En kvalitativ studie

Master's thesis in Risk management and societal safetyFormålet med denne studien har vært å bidra til en bedre og dypere forståelse av sikkerhetskulturen i trålflåten, samt bidra med ny kunnskap på et underforsket tema. Ved hjelp av en kvalitativ fremgangsmåte og 11 dybdeintervju, har jeg forsøkt å forstå “hvordan de kulturelle trekkene påvirker sikkerheten i trålflåten”. På bakgrunn av dette er det formulert følgende forskningsspørsmål: - Hva kjennetegner sikkerhetskulturen? - Hvordan legger sikkerhetskulturen til rette for individuell og kollektiv praksis relatert til sikkerhet? For å tilnærme meg forskningsspørsmålene har det vært nødvendig å avklare innholdet i begrepet sikkerhetskultur. Ved hjelp av teoribidrag fra både organisasjons- og sikkerhetskulturteori har jeg i denne studien valgt å se på sikkerhetskultur som: “Sikkerhetskultur er mangfoldet av kulturelle trekk som uttrykkes gjennom individuell og kollektiv praksis relatert til sikkerhet”. Definisjonen min kan sees på som en “analytisk brille” for å identifisere og beskrive sikkerhetskultur, eller elementer av den gjennom kulturelle trekk. Kombinasjonen av en fortolkende og funksjonalistisk tilnærming har gitt analysen innsikt i respondentenes egne oppfatninger, samtidig som elementer av såkalt ”god sikkerhetskultur” blir en del av analyseverktøyet. På bakgrunn av teori og empiri har studien identifisert følgende kulturelle trekk (Kulturer): “Pengekulturen”, “Profesjonskulturen”, “Mestringskulturen”, “Sikringskulturen”, “Produksjonskulturen”, “Opptakskulturen”, og “Mistillitskulturen”. De kulturelle trekkene kan sees på som de empiriske kjennetegnene og kan betraktes som respondentenes beskrivelse av sikkerhetskulturen. De kulturelle trekkene ser ut til å utgjøre forskjellige praksismønstre og av den grunn ha betydning for sikkerheten, enten ved å fremme eller svekke sikkerhetsfokus. Noen kulturelle trekk kan kategoriseres som patologiske kulturer, mens andre kulturelle trekk kan omtales som “god sikkerhetskultur”