Prisstøttesystemet i bensinmarkedet : hvem bestemmer bensinprisene i praksis - oljeselskapene eller stasjonene?

Denne oppgaven omhandler de fire store oljeselskapene, Statoil, Shell, Esso og YX Energi, og deres bensinstasjoner i et geografisk avgrenset område som utgjør en betydelig del av det norske markedet. Hovedfokuset i oppgaven er den vertikale relasjonen mellom oljeselskapene og deres stasjoner, og da særlig på oljeselskapenes bruk av prisstøtte. I denne forbindelse blir det også sett nærmere på ulike eierformer for bensinstasjonene. Med utgangspunkt i dybdeintervjuer med over 80 % av de betjente bensinstasjonene i det avgrensende området, redegjøres det for detaljene i prisstøttesystemet til hvert oljeselskap. I tillegg til å analysere prisstøttesystemene som brukes og detaljene i disse, ser oppgaven nærmere på hvilke implikasjoner prisstøtte har for utsalgsprisene på bensin. Resultatene som fremkommer i oppgaven viser at samtlige av oljeselskapene benytter seg av et prisstøttesystem i større eller mindre grad. Bensinstasjonene samler inn prisinformasjon om sine konkurrenter i nærområdet flere ganger om dagen, og sender denne informasjonen inn til oljeselskapenes hovedkontor. De fleste stasjoner som mottar prisstøtte vil deretter få tilsendt nye veiledende priser fra selskapene, og er i realiteten nødt til å følge disse gjennom hele uken for å kunne beholde prisstøtten. En slik praksis gir stasjonene liten eller ingen valgfrihet når det gjelder prissetting, og fungerer på samme måte som bindende videresalgspris (RPM). Oljeselskapene kan med andre ord bruke prisstøtte som et substitutt for å sette prisen direkte, altså som et substitutt for RPM. Oppgaven presenterer også mediedebatten om prisstøtte som har funnet sted den siste tiden. Det blir hevdet at oljeselskapenes bruk av prisstøtte ligger i et juridisk grenseland for hva som er lovlig etter Konkurranseloven. Resultatene fra intervjuene med stasjonene i det avgrensede området viser at dette ser ut til å være tilfellet: i praksis tilsvarer prisstøtte en binding av videresalgsprisen, slik at oljeselskapene oppnår kontroll over fastsettelsen av den endelige utsalgsprisen på stasjonene. Konsekvensen er at det blir lettere for de fire oljeselskapene å koordinere sin atferd i markedet, noe som kan være konkurranseskadelig og føre til redusert velferd. Både Konkurransetilsynet og oljeselskapene selv sier seg uenige i denne påstanden