Kan mottak og integrering av flyktninger og deres familieinnvandrede også bli sett på som et samfunnssikkerhetsanliggende?

Integrering av flyktninger og deres familieinnvandrede har lenge vært et viktig og omdiskutert tema på dagsordenen, hvor mange vil hevde at integreringen av innvandrere og flyktninger ikke har vært god nok. Eksempler fra Sverige har vist hvordan utviklingen kan gå hvis integreringen går dårlig, hvor antall utenforskapsområder har økt drastisk de siste årene. Denne oppgaven tar sikte på å belyse og bevisstgjøre hvorvidt integrering, utenforskap og samfunnssikkerhet kan og bør ses i sammenheng på et lokalt nivå, slik at man eventuelt kan bedre integreringen og forebygge utenforskap på lang sikt. Oppgaven tar for seg hva samfunnssikkerhet er, hva utenforskap og dets konsekvenser er, og hvordan man eventuelt kan forebygge disse på ulike integreringsområder. I empiri-kapittelet presenteres tre lokale aktører og myndigheter som på ulike måter jobber med integrering, utenforskap og samfunnssikkerhet, hvor det er ønskelig å si noe hvilket perspektiv de legger til grunn i sitt praktiske arbeid. Oppgaven bygger altså på et case, som i dette tilfellet er Stavanger kommune. I tillegg legger oppgaven vekt på Brochmann 2-utvalget, som kan si noe om overordnede nasjonale retningslinjer og diskurs. Funnene fra empirikapittelet og analysen i drøftingskapittelet har vist at integrering og forebygging av utenforskap som regel ikke blir sett på som et samfunnssikkerhetsanliggende hos lokale aktører, og heller ikke i nasjonale utredninger, hvor det finnes mange problemstillinger og dilemmaer, men få svar. En mulig årsak til dette er at den overordnede nasjonale integreringspolitikken har blitt preget av en multikulturalistisk strategi. I siste del av drøftingen og konklusjonen går jeg gjennom hvordan man eventuelt kan se integreringsområder, utenforskap og dets konsekvenser samt samfunnssikkerhet i sammenheng (fra et overordnet perspektiv), som på sikt kan generere bedre løsninger og bedre integreringen