Talentutvikling i norsk ishockey – Et kvalitativt studie av miljøet og tilstanden for talentutvikling i norske ishockeyklubber

I denne oppgaven ser jeg på tilstanden for utviklingsmiljøet i norsk ishockey igjennom en holistisk og økologisk tilnærming. Målsettingen var å avdekke utfordringer og problemstillinger med dagens modell på et organisasjonsnivå. Der historisk forskning på talenter har dreid seg om individet og mikroomgivelsene, ønsket jeg å utforske prosessen til den optimale talentfabrikken også fra et makronivå. Den holistiske og økologiske tilnærmingen anvendt i dette studiet anses som en mer helhetlig måte å utforske talentutvikling på. Denne oppgaven avdekker at talentutviklingsmiljøet i norsk ishockey har flere konflikter og ubalanserte maktforhold som definerer dens tilstand. Miljøet er avhengig av faktorer som klubber og forbund har lite makt over, og kan derfor anses som skjørt. Den økonomiske ubalansen og organisasjonsmessige distansen mellom Elite og Bredde samt Skole er med å skape utfordringer for talentutviklingsmiljøene. Skiftet fra en dugnadsbasert idrettsfrivillighet til et «kunde-leverandør» forhold er med på å skape høye utgifter og komplekse organisasjonsmodeller i breddeklubbene. Samlet sett har Norge som A-landslag på herresiden levert gode resultater i de to siste tiårene, uten at dette har ført frem til flere spillere i de største ligaer, en kraftig vekst i antall haller eller økt økonomisk styrke. Det har oppstått et klima for potensielt tidligere selektering og mer konkurranse blant klubb og skolemiljøene om de «største talentene». Fokuset på å skape gode og velutdannede trenerressurser fra forbundsnivå har fått oppmerksomhet blant de eldste aldersbestemte lagene, men klubber er generelt fortsatt avhengig av foresatte og frivillige til å drive den sportslige utviklingen bland barn og tidlig ungdom