Ph.d.-utdanning innen ingeniørfag

Doktorgradsutdanning er en viktig del av samfunnsoppdraget til universitets- og høyskolesektoren. Dette har ført til en kraftig økning i antallet ph.d.-grader i Norge, og det har vært en tydelig dreining av ph.d.-utdanningen fra enkeltstipendier til større, organiserte doktorgradsprogrammer, spesielt innen naturvitenskap og teknologi. Det argumenteres for at organiserte programmer med et felles mål virker motiverende på ph.d.-studentene. Strukturen i ph.d.-studiet er fastere i dag enn tidligere, noe som er nødvendig for å sikre robuste ph.d.-løp i en situasjon med langt flere ph.d.-studenter enn tidligere. Studentene blir gjerne en del av et arbeidsfellesskap i organiserte ph.d.-programmer. Det argumenteres for at dette akselererer modningsfasen og evnen til å utvikle egne forskningsspørsmål ettersom den ferske stipendiaten lærer prosessen fra utvikling av ny kunnskap til vitenskapelig dokumentasjon på en effektiv måte i samarbeid med mer erfarne studenter. Videre får den erfarne stipendiaten trening i å lede, formidle og lære bort gjennom samarbeidet med ph.d.-studenter som er i tidligfasen. Dette er egenskaper som er viktige i framtidige karriereløp. Doktoravhandlingen diskuteres med fokus på en struktur med flere artikler som bindes sammen av en innledning. Det argumenteres videre for verdien av flere forfattere på artiklene og at dette ikke bryter med prinsippet om at en avhandling skal dokumentere et selvstendig, vitenskapelig arbeid. Denne artikkelen baserer seg i hovedsak på forfatterens egen empiri fra organiserte ph.d.-programmer og ph.d.-utdanning basert på den tradisjonelle modellen med enkeltstipendier