Vinterlig trivsel: Om betydningen om fysisk miljø og materialitet for 2-3 åringers subjektive trivsel

Denne kvalitative studien undersøker hvilken betydning fysisk miljø og materialitet kan ha for 2-3 åringers subjektive trivsel i utetiden om vinteren i en midtnorsk barnehage. For å komme så nært barnas egne opplevelser av trivsel som mulig har jeg anvendt en noe utradisjonell observasjonsmetode inspirert av infant observation. I metoden anses forskerens egne følelsesreaksjoner i observasjonen som kilde til innlevelse i barnets indre følelsesliv og dermed som del av datamaterialet. Studien blir slik også delvis en kritisk undersøkelse av denne metodens aktualitet i forskningssammenheng. Med utgangspunkt i et teoretisk rammeverk bestående av blant annet affordance-teori, nymaterialistiske perspektiver, teorier om barns subjektive trivsel samt kroppsfenomenologiske forståelser har jeg hatt en abduktiv tilnærming til empirien. En stor del av barnas opplevelser av trivsel var i situasjoner og kontekster preget av toddlerkulturelle aktiviteter (lekerutiner), hvor det å være innvidd i en felles mening var av betydning for realisering av affordances (sosiale og fysiske). Her var det spesielt store lekeobjekter som en snøhaug, akebakke, klatrestativ og lekehus, samt muligheter for å dra på felles vandringer bort fra ansattes blikk som var viktige arenaer i det fysiske miljøet. Mange av lekerutinene hadde preg av risikolek i mer eller mindre grad. I denne sammenhengen var snø som materialitet (i visse kvaliteter) både en forutsetning for slik lek og tolket som en lekende aktør gjennom overaskende og uforutsigbare innspill og responser på barnas interaksjon med den. En del opplevelser av trivsel ble observert i barnas individuelle møter med materialitet. Her var det utforskning, meningsskaping, mestring og estetiske opplevelser, i det jeg har tolket som forhandlinger og dialog med snø som materialitet som virket å gi trivsel. Det ble funnet å være et gjensidig forhold mellom trivsel, aktivitet og fysisk miljø: Opplevelser av trivsel virket å åpne barna for persepsjon av affordances i miljøet for aktiviteter som ledet til nye opplevelser av trivsel og persepsjon av andre affordances i miljøet. Dette førte ofte til en kjeding av aktiviteter (og opplevelser av trivsel). Et variert utemiljø og barns frihet til å realisere affordances var blant annet en viktig forutsetning for dette fenomenet. Barnas interaksjon med det fysiske miljøet og materialitet ble observert å være så sammenflettet at å peke på én faktor som viktigst for barnas trivsel (fysisk miljø vs sosiale) ville føre til å miste av syne dette gjensidige forholdet