«Det å ha en familie – det er så stort det» En kvalitativ studie om ansattes erfaringer med familiegjenforening for enslige mindreårige flyktninger.

Hensikt: Enslige mindreårige flyktninger omfatter barn og unge under 18 år som kommer til Norge uten foreldre eller andre voksne som utøver foreldreansvar. De anses å være en spesielt sårbar gruppe da de migrerer uten nære omsorgspersoner, de bærer med seg egne traumeerfaringer og kan oppleve stor grad av migrasjonsrelatert stress og savn etter familien. Familiegjenforening dreier seg om barn og unges behov for å være sammen med familie og omsorgspersoner. Prosessen med familiegjenforening er innviklet, tidskrevende og kan være en påkjenning for hele familien, særlig for den som søker. Det er lite kunnskap om hvordan familiegjenforening kan erfares og hvordan helse- og sosialtjenestene kan støtte enslige mindreårige flyktninger og deres familier i denne prosessen. Formålet med studien er å få kunnskap om hvilke erfaringer kommunalt ansatte som arbeider med enslige mindreårige flyktninger har om hvordan familiegjenforeningsprosessen oppleves av enslige mindreårige flyktninger. Hensikten er å skape et kunnskapsgrunnlag for utvikling av helse – og sosialtjenester som kan forebygge psykiske helseplager, fremme helse og, på sikt, fremme integrasjon for de enslige mindreårige flyktningene og deres familier i Norge. Metode: Data ble samlet inn ved hjelp av fem individuelle kvalitative intervjuer av ansatte i to ulike kommuner som arbeider med enslige mindreårige flyktninger. En semi-strukturert intervju-guide ble anvendt. Intervjuene ble tatt opp og lydbåndopptakene ble transkribert og analysert. Studien har en hermeneutisk vitenskapsteoretisk forankring, og analysen av intervjuene er en tematisk innholdsanalyse inspirert av stegvis – deduktiv induktiv metode (SDI). Resultater: Resultatene presenteres i tre hovedkategorier: 1) Erfaringer før familiegjenforening, 2) Erfaringer etter familiegjenforening og 3) Samhandling mellom barne- og voksentjenesten – hvordan tjenesteforløpet burde organiseres for at de gjenforente familiene skal får den hjelp og støtte de trenger. Samlet sett viser resultatene at familiegjenforening er en krevende prosess både i tiden før og etter familien ankommer. Prosessen er krevende både praktisk og økonomisk, men ikke minst utfordres den enslige mindreåriges psykiske helse, spesielt på grunn av det store ansvaret de opplever at de har. Analysen illustrerer betydningen av familie for ungdommene, men også viktigheten av å få støtte og oppfølging av ett profesjonelt hjelpeapparat før og etter en familiegjenforeningsprosess, både for ungdommene og familiene. Diskusjon: Basert på funnene identifiseres først enslige mindreårige flyktningers problemer og behov både før og etter familiegjenforeningen, samt hvilke ressurser de har. I lys av teorier om relasjon, familiesamspill og sosialt arbeid diskuteres hvilke tjenester som kan bistå disse ungdommene i den krevende prosessen som en familiegjenforening representerer. Konklusjon: Familiebånd er viktig for de enslige mindreårige flyktningene, men at det er behov for et støtteapparat som kan veilede og støtte familiene til en god start og integrering i Norge. Til tross for at prosessen før familiegjenforening, og tiden rett i etterkant, kan være preget av vanskelige situasjoner og store utfordringer for de unge og deres familier, vurderer de ansatte at familiens betydning er viktig for enslige mindreårige flyktninger som gjenforenes med sine familie