Min fremtid er ikke ødelagt: Unge voksnes erfaringer av å få hjelp med ettervirkninger fra seksuelle overgrep i barndommen

Denne avhandlingen har tatt utgangspunkt i et kvalitativt intervjustudie av unge voksne som har blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn. Fokuset både i intervjuene og i oppgaven har vært å identifisere faktorer som har vært til hjelp, samt relasjoners betydning for å håndtere ettervirkningene av overgrep. Studiens hensikt har vært å beskrive og drøfte disse funnene ut i fra relevant litteratur. Et overordnet mål med studien har også vært å bidra til økt empiri på området - slik at både profesjonelle og medmennesker kan yte bedre hjelp, støtte og omsorg til overgrepsutsatte. Studien har et kvalitativt design, med en fenomenologisk-hermeneutisk vitenskapsteoretisk forankring. Ved bruk av fem informanter, rekruttert fra Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO), ble det innhentet data ved hjelp av semistrukturerte intervju. Dette ble videre analysert med en tematisk analyse. Resultatene presenteres i tre hovedtema (med undertema): 1. Ettervirkninger (fysiske, psykiske og relasjonelle). 2. Relasjoner til hjelp (private relasjoner, profesjonelle relasjoner, kjennetegn på relasjon til hjelp). 3. Andre typer hjelp (til hjelp og ikke til hjelp). Funnene i studien indikerer at unge voksne har ulike fysiske, psykiske og relasjonelle ettervirkninger av overgrep. Det varierer hvilke relasjoner (både private og profesjonelle) som har vært av betydning for å håndtere ettervirkningene. Informantene har mottatt hjelp fra behandlere, psykisk helsevern, barnevernstjenesten, politi og frivillige organisasjoner. En god relasjon som et grunnlag for menneskemøtet kom frem som en forutsetning for at hjelpen ble opplevd som god. De mest sentrale kjennetegnene på relasjoner som var til hjelp var: stabilitet, trygghet, tillit, forståelse og å bli sett og hørt