Å skape en sannhet

For mange er dokumentarfilm en sjanger som skildrer virkelige hendelser med virkelige mennesker. Tradisjonelt ligger dens verdi i indeksikalske bilder fra virkeligheten, og den skulle skildre verden slik den var. Men en dokumentarfilm er jo tross alt et sammensatt verk, bestående av nøye utvalgte sekvenser som er med på å fortelle en bestemt historie. I likhet med blant annet en tale, er dokumentarfilm bygd opp for å fremme et subjektivt synspunkt om noe, eller noen i samfunnet. En dokumentarfilm er ikke et produkt av tilfeldige scener satt sammen, men heller nøye utvalgte fragmenterte hendelser som til sammen formidler et overordnet budskap. Alle filmatiske valg som gjøres i en dokumentarfilm vil, i teorien være subjektive, og derfor mener jeg det vil være å underminere dokumentarfilmens kompleksitet å si at dens verdi kun ligger i de indeksikalske bånd med virkeligheten. «All films are rhetorical in the sense that they imply an ideological position towards their subject» (Plantinga, 2010, s. 123). Jeg ønsker med denne oppgaven å benytte meg av en retorisk tilnærming av The Thin Blue Line. Jeg vil undersøke hvordan Errol Morris benyttet seg av strukturelle og filmatiske virkemidler for å forme argumenter, formidle en sannhet, og få løslatt en mann som var dømt til døden. Retorikken gir meg helt konkrete redskaper å benytte meg av, for å undersøke og avdekke hvordan Errol Morris implementerte både eksplisitte og implisitte audiovisuelle virkemidler i den filmatiske diskursen