«Ensomhet og distanse i nære relasjoner»

Sammendrag I denne oppgaven undersøkes debutanten Ida Lórien Ringdals diktsamling Dette skjer ikke (2017) i lys av ensomhet, tiden, rommet, kroppen og apostrofen. For å beskrive ensomheten etymologisk og litterært benytter jeg meg av Lars Frode Svendsen og Svend Erik Larsen. Svendsen beskriver ensomheten historisk, kulturelt og ut fra sosiale forhold, mens Larsen beskriver den som et litterært fenomen eller motiv i form av fire enetilstander. Videre ser jeg på Mikhail Bakhtins begrep om kronotopen, som oversatt betyr tid/rom, for å danne et bilde av hvordan kjærlighetssorgen utspiller seg. Kroppen er forankret i stedet, tiden og rommet. Derfor inkluderes en fenomenologisk og kroppsnarratologisk undersøkelse av diktene med Genie Babbs fem sanseerfaringer eksterosepsjon, interosepsjon, bevegelse, viseralitet og habitus og Edmund Husserl og Maurice Merleau-Pontys fenomenologiske beskrivelse av kroppen. Diktene leses dessuten apostrofisk, og her anvendes Jonathan Cullers teori om den lyriske henvendelsen. Ensomheten som tema får forrang i analysen, ettersom jeg trekker den inn underveis i analysen og i kapitlene om tid og rom og kropp. Jeg undersøker også apostrofen i kapitlet om ensomhet, ettersom den er med på å etablere nærheten mellom diktjeget og det fraværende duet. I analysen suppleres det med annen relevant teori, blant annet Anniken Greve, for å vise diktjegets sansning og oppfatning av stedet. Julia Kristevas teori om depresjon og melankoli anvendes for å understreke motivet om kjærlighetssorg, og hvordan det lyriske jeget finner et språk for kjærlighetssorgen og tapet av duet. Giorgio Agamben trekkes inn for forankre det rent tekniske ved analysen. Kapitlet om tid og rom fokuserer på hvordan diktjeget ved bruk av tiden og rommet artikulerer nærværet og distansen til duet, men også hvordan hun selv beveger seg gjennom tid og rom, og kommer over kjærlighetssorgen. Samtidig som tiden og rommet er viktig for å beskrive utviklingen av kjærlighetssorgen og den ugjengjeldte kjærligheten, står særlig kroppen i sentrum for denne opplevelsen og erfaringen. Det er kroppen som sanser og erindrer erfaringene hos diktjeget. Jeg håper derfor å vise med undersøkelsen min hvordan tiden, rommet og det kroppslige sammen svarer på diktjegets ugjengjeldte kjærlighet, og ensomheten som følger i etterkant av denne erfaringen