Å rette i tekster på vegne av språket. Utfordringer for språkrøkten i Norge i dag

Begrepet ”språkrøkt” kan forstås på ulike måter. I mitt innlegg tar jeg opp språkrøkt som praktisk arbeid med tekster ment for publisering. Med utgangspunkt i et skille mellom foreskrevne og operative normer i skriftspråket ser jeg nærmere på hva vi kan anta er behov innenfor den praktiske språkrøkten. Det kan se ut til at rådgivning på de formelle nivåene av språket – ortografi og bøyning samt praktiske skriveregler – og rådgivning på de ikke-formelle nivåene – ordlegging og ordvalg – er omtrent like etterspurt. Et stykke på vei svarer skillet mellom disse nivåene til et skille mellom foreskrevne og ikke-foreskrevne normer. I Norge, hvor normsituasjonen er litt spesiell, møter vi utfordringer for språkrøkten på begge nivåene, og jeg vil drøfte dette og komme inn på tiltak som er aktuelle når en skal møte utfordringene.Jeg vil i det følgende skille mellom språkbrukere, om de mange som bare skriver, og språkrøktere, som bearbeider andres tekster. Det blir et innlegg om skriftspråket. Situasjonen for de to norske målformene – bokmål og nynorsk – er temmelig forskjellig, og det jeg sier, vil være preget av et visst bokmålsperspektiv. Mot slutten vil jeg også komme inn på de mulighetene som ny teknologi gir oss. Mange andre viktige faktorer vil bli berørt bare sporadisk eller vil måtte ligge ukommentert. Det gjelder særlig norskopplæringen i skolen og vår nokså særegne normeringspolitikk, som begge på en grunnleggende måte virker inn på både behovet for språkrøkt og de vilkårene språkrøkterne arbeider under. Jeg tror det er nyttig å se systematisk på det feltet som praktisk språkrøkt utgjør, og tror også at våre nordiske naboer kan ha interesse av å høre mer om den spesielle situasjonen i Norge