Opplysningens retorikk

AbstractWhat does it mean to argue well? This is one of the central questions asked in studies of rhetoric. This article contributes to this discussion. Seeing the domain of rhetoric argumentation as questions discussed in the public sphere, and considering its main function being to enable citizens to make well-informed choices in these matters, I discuss which rhetorical devices that can be seen as legitimate in political debates. In order to do this, I enter into a dialog with Christian Kock’s perspectives on acceptable argumentation. His contribution is well suited for scrutinizing rhetorical practices that obscure the debate. However, tried against concrete examples from political debates in the Norwegian election campaign in 2013, some of Kock’s thoughts on what good rhetoric is, turns out to be inexpedient: 1) in order to discuss where to go one has to agree on the current position, 2) arguments have to be acceptable for most of the citizens, and 3) speculations in the hidden motifs of the opponent are irrelevant. In this article I will therefore propose a couple of remarks that can contribute to a further development of this sort of reflections on political communication. SammendragHva det vil si å argumentere godt er et av retorikkens sentrale spørsmål. Denne artikkelen er et bidrag i denne diskusjonen. Med utgangspunkt i tanken om at retorikkens domene skal være spørsmål som diskuteres i offentligheten, og dens funksjon å sette borgerne i stand til å ta stilling i disse spørsmålene, drøfter jeg hvilke retoriske midler som kan regnes som legitime i politisk debatt. Dette gjør jeg ved å gå i dialog med Christian Kocks krav til saklig argumentasjon, formulert blant annet i De svarer ikke. Fordummende uskikke i den politiske debat (2013 [2011]). Hans bidrag egner seg godt for å kaste lys over de retoriske midlene som kan gjøre debatter forvirrende og tilslørende, og hans metodiske tilnærming gjør bidraget hans til et velegnet utgangspunkt for å diskutere hvordan språket bør brukes. Ved å la kriteriene for god debatt bryne seg på empirisk materiale fra den norske valgkampen i 2013, ble det mulig å utvikle perspektivene videre. I møte med konkrete eksempler fra Norge, fremstår tre av Kocks krav til den politiske debatten som uhensiktsmessige: 1) man må være enige om hvor man er for å diskutere hvor man skal, 2) argumentene må kunne aksepteres av de fleste, og 3) spekulasjoner i motpartens skjulte motiver er irrelevant. I artikkelen drøfter jeg de tre kriteriene og fremsetter mine innvendinger mot disse.