Hvem bør ha stemmerett? Stortingsdebattene om suspensjon av fattigunderstøttede, 1898-1919

Forskningen på stemmerettens historie har i liten grad belyst hvorfor fattigunderstøttede borgere fikk stemmeretten suspendert i Norge. Det er først i forbindelse med hundreårsmarkeringen av opphevelsen i 2019 at denne delen av stemmerettsdebatten har blitt undersøkt nærmere. Suspensjon av fattigunderstøttede er forbundet med forestillingen om hva som gjør en borger egnet og kvalifisert stemmeretten. I denne studien har jeg undersøkt hvorfor fattigunderstøttede fikk stemmeretten suspendert med utgangspunkt i hvordan politisk kompetanse ble fortolket og diskutert i stortingsdebattene om paragraf 52 d i perioden 1898-1919. Studien viser at paragraf 52 d hadde en betydelig rolle for partiet Venstres legitimering av alminnelig stemmerett for menn i 1898. Høyre mente at alminnelig stemmerett var et brudd med Grunnlovens bestemmelser. Venstre brukte innføringen av paragraf 52 d til å fremstille innføringen av allmenn stemmerett som en forlengelse av grunnlovstradisjonen. En lignende situasjon oppstod da Venstre sammen med Arbeiderdemokratene forsøkte å oppheve suspensjonsbestemmelsen i 1916. Studien viser at de politiske aktørene som ønsket å forandre stemmeretten i 1898 og 1916 fortolket stemmerettstradisjonen på en slik måte at forandringen ikke fremstod som brudd med de aksepterte holdninger omkring stemmeretten. I 1904, 1908 og 1916 ble suspensjonsbestemmelsen utvidet slik at ikke alle årsaker til mottatt fattigunderstøttelse var grunn til suspensjon av stemmeretten. Unntakene gjorde paragraf 52 d derimot vanskelig å praktisere som var hovedgrunnen til at konstitusjonskomiteen konkluderte at bestemmelsen skulle oppheves fullstendig i 1919