Banking Regulations on Credit Risk and Credit Value Adjustment

I denne oppgaven ser vi på Credit Value Adjustment (CVA) beregninger for rentebytteavtaler sammen med endringene som er gjort gjennom Basel reguleringer fra Basel Committee on Banking Supervision (BCBS). Vi gjennomgår endringene fra den første Basel Akkorden i 1988 fram til i dag og ser på endringene i metodene som benyttes for å behandle kredittrisiko og motpartsrisiko under denne perioden. Vår problemstilling er: Hvordan kan banker mitigere motpartsrisiko under Basel rammeverket, og hvordan kan CVA risikokapitalkravet beregnes for en norsk sparebank med forskjellige motpartsrisikonivåer og metoder? Vi beregner CVA for en portefølje av rentebytteavtaler med data som er mottatt av en norsk sparebank mot en av deres nordiske motparter via både en intern modell metode (IMM) og ved å benytte den enklere regulatoriske BA-CVA metoden fra BCBS, før vi sammenligner resultatene. Vår IMM er simulert ved å benytte Monte-Carlo simuleringer og et Hull-White rammeverk, hvor vi antar ingen wrong-way risk eksisterer. Vi modellerer flere CVA risikokapitalkrav for IMM med forskjellige sannsynligheter for mislighold, både med ekte markedsdata beregnet fra kredittapsforsikringers (credit default swap) spread og med fiktive eksempler. Hovedfunnene våre indikerer et lavere CVA risikokapitalkrav ved beregning med vår IMM sammenlignet med BA-CVA metoden fra BCBS. Resultatene viser også hvordan banken er utsatt til deres motpart når endringer skjer i motpartens CDS spread. Skulle en uønsket situasjon oppstå for motparten, som plasserer dem under en økonomisk krisesituasjon og resulterer i høyere CDS spreads, vil sparebanken måtte sette av mer kapital for å møte de regulatoriske kravene for motpartsrisiko eksponeringer