En kritisk diskursanalyse av konstrueringen og legitimeringen av pedagogiske identiteter i det norske utdanningssystemet

I Norge har vi bred politisk enighet om å ivareta prinsippet om en inkluderende skole. Opplæringsloven paragraf § 1-1 viser at i tillegg til faglig kunnskap skal også opplæringen bidra til dannelse. Når det er sagt ser vi i dag tegn til en skolekultur som bærer preg av en nyliberalistisk ideologi, hvor et økende fokus på konkurranse, målbare resultater og økonomisk utvikling står sentralt. Det kan virke som om skolen har satt en standard for hvilke verdier, kunnskaper og menneskelige kvaliteter som anses som samfunnsmessige gyldige. Kan det tenkes at denne nyliberalistiske dreiningen innenfor norsk utdanningspolitikk har skapt en standard, som vil kunne gå på bekostning av prinsippet om en inkluderende skole? For å kunne undersøke dette har formålet med denne studien vært å få inngående kunnskap og forståelse rundt hvilke pedagogiske identiteter som blir prioritert innenfor det norske utdanningssystemet. Ved å ta i bruk en kritisk diskursanalyse som både teoretisk og metodisk rammeverk ønsker jeg å avdekke hvilke verdier, kunnskaper og interesser som kommer til uttrykk gjennom politiske dokumenter. I denne studien har jeg tatt utgangspunkt i styringsdokumentene: Den generelle delen av læreplanen og Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Dette er deler av læreplanverket som anses som det verdimessige, kulturelle og kunnskapsmessige grunnlaget for skolen. Gjennom en analyse og sammenlikning av disse dokumentene ser jeg tydelige forandringer av de verdier, holdninger og kunnskaper som har blitt prioritert i det norske utdanningssystemet fra 1990-tallet og frem til i dag. Funnene i denne studien tyder på at det i den generelle delen av læreplanen blir prioritert en retrospektiv pedagogisk identitet. En identitet som kjennetegnes av en kollektivistiskorientert tankegang, og moralske verdier og holdninger som er forankret i fortiden. Hvor på den andre siden Overordnet del –verdier og prinsipper, virker som å prioritere en prospektiv pedagogisk identitet. En identitet med et fremtidsrettet fokus, hvor verdier og holdninger har et økonomisk nytteperspektiv. Felles for begge dokumentene er likevel prioriteringen av den terapeutiske pedagogiske identitet. Vesentlig har det vært å se på mine funn i en større utdanningspolitisk sammenheng