La négation : comment a-t-elle changé en français du IXe jusqu’au XVIe siècle ?

Sammendrag I moderne fransk krever konstruksjonen av en standard negativ setning både et pre- og et postverbalt negasjonselement. I gammelfransk holdt det derimot med det preverbale elementet ne. Dette kunne forsterkes med nomen som igjen ble grammatikalisert og endte som negasjonsadverb. I dagens fransk er det pas som i hovedsak brukes som postverbalt negasjonselement, men i gammelfransk fantes det flere, inkludert mie, goute, nient og point. Overgangen fra et system med enkel negasjon, det vil si kun et preverbalt negasjonselement, til et system med negasjonsakkord, altså to elementer, er en del av en prosess kalt Jespersens syklus. Denne oppgaven tar for seg overgangen mellom disse to systemene. La Base de français medieval, en database med franske middelaldertekster, har blitt brukt som grunnlag for denne studien. Databasen dekker perioden 843 til 1505, og et utvalg tekster har blitt brukt for å studere hele denne perioden. De viktigste funnene har vært: (1) Oppdagelsen av et mellomstadium i reduseringsprosessen der det latinske non blir til det franske ne. Tidligere litteratur beskriver en reduksjon før konsonanter, men nærmere analyse har vist at non reduserer først kun foran klitika, og ikke foran konsonanter generelt. (2) Enkel negasjon var fortsatt i bruk i rundt halvparten av eksemplene fra 1500. (3) Alle de mulige postverbale negasjonselementene ble ikke tatt i bruk samtidig, men kom heller i bølger. Mie var det mest brukte på 1100- og 1200-tallet, mens pas tok over fra 1300, og point gjorde sitt innrykk rundt 1400. Pas og point var tilnærma likestilte i 1500. (4) Det har blitt hevdet å eksistere en semantisk forbindelse mellom verbet og opprinnelsen til de postverbale negasjonselementene. Blant annet bruk av pas ‘skritt’ med bevegelsesverb og mie ‘smule’ med verbet å spise. Vi fant lite i våre data for å støtte denne hypotesen for disse to elementene