Autokrati vs. Demokrati: En komparativ analyse av politiske institisjoners effekt på økonomisk vekst

Etter bølgen med demokrati som kom i kjølvannet av Sovjetunionens fall i 1991 har det siste tiåret vært preget av en tilbakegang i prosentandelen av land som kan betraktes som frie (Brandt et al., 2019, s. 3). Blant annet i Tyrkia, Russland, Polen og Ungarn har vi sett at demokratiet stadig beveger seg i en stadig mer autoritær retning, og det snakkes om en bølge av høyrepopulisme i Vesten. Med analogi til Tyskland på 30-tallet ser vi at økonomisk uro gir grobunn for polarisering i politikken og ekstremisme. I demokratier må økonomisk politikk godkjennes av velgerne som ikke sitter på perfekt informasjon om hva som er gunstig på lang sikt, og planhorisonten kan derfor være begrenset. Demokratiet kan dermed utnyttes av personer som i nedgangstider høster stor popularitet da de peker på enkle svar, som eksempelvis at innvandring er årsaken til nedgangstidene. Videre ser vi også tendenser til at disse individene etter valgseieren søker å innskrenke demokratiet under dekke av raskere implementering av tiltak som skal «redde» nasjonen. Man kan allikevel også argumentere for at en autoritær styreform vil tillate lengre planleggingshorisont og med en raskere implementering av tiltak, noe som kan vise seg effektivt på både kort og lang sikt. Men vil slike system fostre institusjoner som ivaretar borgerne og gir økonomisk stabilitet, slik som vi for eksempel har sett i Kina? Vi må også stille spørsmål om denne type vekst skyldes autokrati eller ikke, og om det kan være andre drivere som kanskje forklarer veksten bedre