Gynekologisk kreft, kjønn og seksualitet. En kvalitativ studie av helsepersonells kommunikasjon med gynekologiske kreftpasienter om bruken av glasstav etter strålebehandling.

Formål: Gynekologisk kreft og seksualitet er et tema det ser ut til å være lite kvalitativ forskning på. Hvordan helsepersonell opplever de kommunikative møtene med gynekologiske kreftpasienter er i enda mindre grad belyst, til tross for sin viktighet. Gjennom dette kvalitative studiet er formålet å øke kunnskapen om gynekologisk kreft og seksualitet, samt være et bidrag til å øke kompetanse hos helsepersonell når det gjelder den avsluttende samtalen de har med gynekologiske kreftpasienter og den jobben de gjør for å hjelpe pasienten til å opprettholde et så normalt liv som mulig. Problemstilling: Hvordan går helsepersonell frem når de samtaler med gynekologiske kreftpasienter om glasstaven (vaginal dilator). Hva forteller dette om forholdet mellom gynekologisk kreft, kjønn og seksualitet i vårt eget samfunn? Metode: Studien er knyttet opp til et sosialkonstruktivistisk kjønnsperspektiv. Det empiriske datamaterialet er konstruert gjennom 8 intervjusamtaler med sykepleiere som hovedsakelig arbeider med strålebehandlede gynekologiske kreftpasienter. Det empiriske materialet er analysert ved hjelp av stegvis-deduktiv-induktiv metode. Et kjønnsperspektiv på profesjon, sykdom og seksualitet har bidratt til å få frem tre hoved temaer i empirien; ansvarsfordeling og forhandlinger om hvem som snakker med pasienten, forestillinger om seksualitet, kjønn og sykdom og forestillinger om glasstaven Funn: Analysene av det empiriske materialet viser at informantene velger å tre inn i en utfyllende omsorgsrolle og tar ansvaret for å informere pasienten om de alvorlige bivirkningene legene har utelatt fra samtalen. Det er klare tegn blant informantene mine til at sykdom i underlivet oppleves av pasientene som skambelagt, vanskelig å snakke om og å gå til legen med. Mye tyder på at samfunnets gjeldende seksualmoral gjør at vi ikke tør å snakke om seksualitet, selv i et medisinsk perspektiv. Seksualitet, og seksualitetens anatomi, blir vanskelig for helsepersonellet å snakke om fordi det i flere tilfeller er vanskelig for pasienten å høre på. Informantene utrykker et ønske om å flytte staven fra et perspektiv knyttet opp mot seksualitet og onani til et medisinsk behandlende perspektiv. Til sammen gir funnene viktig kunnskap om hvordan sykepleierne opptrer i samtale med gynekologiske kreftpasienter og hvilke normer de knytter til kjønn, seksualitet og glasstaven