Registreringer av lakselus på laks, sjøørret og sjørøye i 2006

Resultatene fra 2006 viste at infeksjonstrykket varierte noe mellom vassdragene i tid og rom, men at det generelt var moderat til høy infeksjon i alle undersøkelsesområdene foruten i Altafjorden. Dette til tross for at oppdretterne generelt har blitt dyktige til å bekjempe lakselus. Vi vet imidlertid at tettheten av oppdrettsanlegg er høy langs store deler av kysten. Den totale biomasse av laks kan derfor være så høy at ”lovlige” luseantall per fisk ikke er tilstrekkelig til å redusere infeksjonspresset til et bærekraftig nivå i enkelte områder. Dette kan være årsaken til de til dels høye infeksjonsnivåene vi ser på sjøørreten i Hardanger, Romsdalsfjorden (Eresfjorden og Bolsøya) og Vik i Vesterålen. Lett forhøyede infeksjoner ble også funnet fra indikatorvassdraget i Troms og Trøndelag utover sommeren. De fleste oppdretterne avluser på seinhøsten. Dette kan se ut til å resultere i lave infeksjonsnivåer og lavt smittepress på våren og forsommeren, men ofte en markant økning utover sommeren og høsten. Dette kan bety at oppdrettsnæringen bør ha økt fokus på å bekjempe lakselus også i løpet av sommeren. Alternativt kan også smitte fra andre kilder være viktig, for eksempel fra innvandrende vill laks. Infeksjonspresset under smoltutvandringen hos laks sommeren 2006 var imidlertid relativt lavt i de store norske laksefjordene, Hardangerfjorden og i Trondheimsfjorden i forhold til det som tidligere er funnet på Vestlandet. Fangsten av utvandrende laksesmolt i Trondheimsfjorden var i 2006 konsentrert til uke 20-23, og det ble kun funnet noen få lus på fisken. I Hardangerfjorden var infeksjonen på utvandrende laksesmolt noe for høy i forhold til det som er ønskelig. Parallelle innsamlinger av vill sjøørret fra littoralsonen i Hardangerfjorden, viste imidlertid at infeksjonspresset også på sjøørret var relativt høyt under utvandringsperioden til laksesmolt. Risikoen for- og konsekvensene av infeksjonen på utvandrende laksesmolt vil avhenge både av intensiteten i pulsen, om den sammenfaller med smoltutvandringen samt adferden til utvandrende fisk. I så måte er den markert forhøyde infeksjonen på trålfanget sjøørret i Hardangerfjorden verd å merke seg. For sjøørreten er situasjonen dermed noe mindre oppløftende enn for laksesmolt. Langtidsovervåkningen på sjøørret fra Hardanger i sør til Alta i nord viser fortsatt et for høyt infeksjonstrykk, i hvert fall på enkelte lokaliteter, selv om vi også kan se enkelte forbedringer gjennom perioden den nasjonale handlingsplanen mot lus på laksefisk har vært virksom. Det kan derfor synes å være vanskelig å redusere infeksjonsnivået til godt under 10 lus på sjøørreten, og dermed nå målet i handlingsplanen om ”ingen negativ effekt” (Heuch et al. 2005). I områder med intensiv oppdrettsvirksomhet bør grenseverdiene derfor vurderes å senkes ytterligere. I tillegg bør man ha økt fokus på lakselusbekjempelse også gjennom sommersesongen. Tilsvarende feltundersøkelser som er gjennomført i 2006 bør derfor følges opp også i framtiden for å vurdere om tiltakene i oppdrettsnæringen er tilstrekkelig, og for å generere nødvendig kunnskapsgrunnlag for å kunne forvalte lakselusproblematikken på vill og oppdrettet laksefisk og for å måle effektene av nasjonale laksefjorder og laksevassdrag. Vi bør konsentrere oss om de indikatorsystemene der vi har gode langtidsdata på sjøørret, sjørøye og på utvandrende laksesmolt samt å ta inn nye indikatorfjorder. Lakselus, Lepeophtheirus salmonis, registreringer, laks, sjøørret, sjørøye, Salmon lice, Lepeophtheirus salmonis, registrations, sea trout, arctic charr, atlantic salmo